6. nov, 2019

Moinger på Kongsberg-kjøring

GUNDER KJØLSTAD 

Bondeentreprenøren som mobiliserte moingene til Kongsberg-kjøring på 1700-tallet.

 

Kongsberg Sølvverk skaffet mange bønder attåtnæring med skogsarbeid og kjøring.

Store mengder ved gikk med til fyrsettingen i gruvene, der bergmennene fikk fjellet til å sprekke opp ved å fyre store bål. Sølvsmelting og smier krevde store mengder trekull. Tømmer ble hogd og fremkjørt til bygninger, maskiner og gruveforbygning. Hogst og kjøring av 'setteved' til fyrsettingen sysselsatte flest bønder.

Alt fra de første år etter sølvfunnet i 1623 ble bøndene i Numedal og Sandsvær pålagt hogst- og kjøreplikt, mot betaling etter takst. Et århundre senere måtte flere bønder stille opp. I 1720 ble det fastlagt en såkalt 'sirkumferens', et område som omfattet en rekke bygder omkring Kongsberg, med 1.870 gårdsbruk.

De berørte bygder var Modum, Eiker, Lier, Røyken, Skoger, Lardal, Heddal, Gransherad, Lisleherad, Rollag, Flesberg og Sandsvær. Bøndene skulle møte opp på Kongsberg og få anvist hogst i skoger omkring bergstaden. Siden ble veden kjørt til gruvene på sledeføre.

De fjerneste bygder slapp å hogge, bøndene skulle møte opp og kjøre fløta ved fra elvehengslene til gruvene. Mange bønder fikk andre til å utføre pliktene for seg, mot å betale dem et tillegg til taksten, såkalte 'kvittingspenger'. Også en del Modum-bønder ordnet seg slik.

Men mange møtte opp selv. I 1744 f.eks. ser det ut til at to av tre moinger kjørte selv, mens det i Numedal, Lier, Røyken og Skoger var under halvparten som kjørte selv. Modum var i 1744 pålagt å kjøre 1.000 'lakter' setteved, dvs. omkring 1. 800 favner etter dagens mål. Veden skulle være en meter lang. Dette året kjørte moingene ved fra hengslet i Jondalselva til gruvene 'Gott allein die Ehre' og 'Fraulein Christiane'.

Den største 'kvittingskjører' ved Sølvverket var antakelig Gunder Evensen Kjølstad (1719-1778), han het opprinnelig Dignes) fra Modum. Han organiserte en rekke moinger til storstilt kvittingskjøring for andre moinger, liunger, røykenværinger og eikværinger. Kjølstad inngikk regulære avtaler om kvittingskjøring med hele bygdealmuer. Han pleide å gjøre opp med Lier og Røyken på Bragnes-markedet.

Når Sølvverket beregnet restanser på foregående års kjørsler, ble det spesielt anmerket hvor mye av restansene som falt på Kjølstad.

Denne virksomheten gikk ikke alltid uten krangel. I 1777 ble Gunder innkalt i Bergamtet for å irettesettes og bli ilagt bot, fordi han hadde skjelt ut overførster Lange, som var leder for Sølvverkets forstvesen. Lange hadde forelagt Kjølstad en klage over ham fra almuen i Røyken.

Kjølstads virksomhet ble drøftet i Overbergamtet på Kongsberg. Det hadde ikke noe imot ordningen, så lenge arbeidet ble gjort som det skulle, og allmuene ikke led overlast. Men Lange klaget nå over Kjølstads «Friraadighed»: Bøndene som kjørte for ham kløvde veden så rriye at volumet antakelig økte med 25 % . Etter at det var rettet, prøvde de å ta igjen det tapte ved luftig stabling. Kjølstad hadde bemektiget seg bøndenes kjørebøker, og når enkelte av dem faktisk møtte opp selv for å kjøre, hadde han krevd dem for penger. Selv tok han de letteste kjørslene, og henviste de som ikke ville betale ham kvittingspenger og heller kjøre selv, til de tyngste.

Kjøringen var en omfattende forretning for Gunder Kjølstad. Det viser skiftet etter ham, som strakte seg fra hans dødsdag 25/1-1778 til 16/10-1780. Kjølstad satt med flere store eiendommer på Øst-Modum: Brekke, Natvet, Fure, Engelstad, plassen Hagestueberget (før under Hval), en del i nordre Hval og et krav i Austad, foruten Kjølstad.

Boets brutto formue var på hele 12. 939 riksdaler ( tilsvarende verdien av omkring 4.000 kyr), men med 11. 988 riksdaler i fradrag, hovedsakelig til gjeld (særlig panteobligasjoner), ble det bare 951 riksdaler igjen til arvingene. En del av gjelda var til kjøpmenn i Drammen for havre levert til kjørebøndene. Gunder Kjølstad selv hadde sju hester på Kongsberg-kjøring den vinteren. I boet fantes ellers mye hesteredskap, bl.a. jernskodde 'Kongsberg-sleder'.

Gunder drev også med annen kjøring på Kongsberg. Ved auksjonen for vinterkjøringen 1756 f.eks. fikk han tilslag på kjøring av stempeltømmer, under bygningstømmer, kunstsjakt- og kastenstenger, og poster og bord. Alt var til gruvene, fra grovt tømmer til mindre materialer. Forpaktningene hadde en samlet verdi på 200 riksdaler. 

Sølvverket ble midlertidig nedlagt i 1805, og med det opphørte moingenes Kongsbergkjøring.

'Sirkumferensen' og pliktene ble opphevet av Stortinget rett etter løsrivelsen fra Danmark i 1814.

Pliktene hadde vært en byrde for mange bønder. Men mange hadde også fått en mulighet til ekstra fortjeneste. Blant dem var en rekke moinger, som dro til Kongsberg på 'kvittings-kjørsel' for andre bønder. Bondeentreprenøren Gunder Kjølstad var en av de fremste bygdematadorer som gjorde forretning på gruvedriften.

Artikkelen er hentet fra heftet: Gamle Modum 1986. Utgitt av Modum Historielag.

hele heftet finner du her:  http://modumhistorielag.org/GamleModum/Pdf/Gamle_Modum_1986.pdf