Hans A. Vinsvold

11. nov, 2020

En bølge av havet i vester
her blinker blant åser og fjell,
og er Eikerbygdenes mester
i mimikk og stort bølgevell.

Den herlig som fjorden kan blåne,
og har både øyer og bukt;
men fikk her en længselens tone
som fange i dalbunnens slukt.

Når stormene hyler som røsster
har Eikern vel også sin sjarm,
og skogenes sus er som søster
til bølgenes brusende larm.

Da er – med et samspill av toner -
utgjevningens lov i fungsjon,
til likhet i vilkår forsoner
de kræfter, som har sin misjon -

Da se, når den drømmende blåner,
ihvil etter villeste flukt,
av stranda den billeder låner
og spiller om Eiker så smukt.

Med stemmer i «dur» kan den spille
så herlig i måneskinnskvell,
og holle et glittrende «gille»
med «soner» av himlens «kasstell».

Den spiller de vakkreste «plater»
en hjubelfyllt høgsommerkvell,
og er som et sommerteater
med «sene» for vang, li og fjell.

Om Eikern vår bygd kunne vanne,
når sommeren sparer sitt regn,
enn mere for bygden og lanne
Den var som et vern, - som et hegn!

Hans A. Vinsvoll
11. nov, 2020

Når kalde snøkrystaller
talløse flagrer ned.
Om søvn og hvile taler
de hvite leppers fred.
Og se, i høstgråe sale
- med smilet på sin kinn -
går blomsterne til «dvale»
og «drømmelandet» inn.

I «søvnens blide armer»
- av større verd enn gull -
der hentes kraft og sjarme
for alt, som er av mull.
Og skogens kroner dunkle,
i «rimets hvite slør»,
hvor de kan herlig funkle,
når vintersolen glør.

Da hei! På ski vi starter
i bratte bakkehell.
Og månen blid oppvarter
på kjelketur en kvell!
Dog, lange vinternetter
får «smertens tunge drag»
Når kuldens blomster spretter
i rimets hvite lag.

Hans A. Vinsvoll
11. nov, 2020

Se skogen som den blåner
Hvor tre ved tre den står!
En hær av spir og tårner
Så langt som øyet når.

Vi har ei bøk i mengde
Ei sydens palmelunn;
Men granen med sin længde
Sprang frem på nordisk grunn.

Den har et drag av mildhet
På fjell og åser lagt,
Og urens nakne vildhet
Den har til taushet bragt.

Mens gran og furukroner
Har satt den mørke bunn,
Så spillets fargetoner
Av lauv i li og lunn.

Som skogen herlig klæder
I rik og enkel prakt,
Er vellstand, gagn og glæder
I slanke stammer lagt.

Når tørre skogbunnstrakter
Gir frykt for illebrann,
Om mindste gnisst da vakter
Hver kvinne og hver mann!

Bruk aldri ill i skogen
på tørr og fængbar bunn;
Mer farlig er enn «snogen»
«Den røde hanes munn»!

Skoggjenger
11. nov, 2020

Jeg satte meg ene ved bergets fot
og lyttet til sang over enge.
All sorg meg forlot, nytt håp og nytt mot
blev klangbunn for stemte strenge.

Jeg hørte i i frihet de toner klang
for «altets» vidåpne døre.
Og hen over vang kom solspill og sang
så drømmende til mitt øre.

Hans A. Vinsvoll
11. nov, 2020

Hvor gårder og grenner må savne
Sambindingens goder forstemt,
Så utad de hindres å gagne.
Er ofte en rikdom bort-gjemt.

Men spader og feisler de svinger
Med gjenklang i dal og i fjell
Av skapende arbeid som ringer
For folkenes framtid og vell.

No gleder seg eldgamle «Eikum»,
Et vegspørsmål atter er løst,
Den prektige veg som et faktum
Vil lege et sår i vårt brøst.

En kamp var dens langsomme fødsel
For trafikk og lykkelige hjem.
Den skjenke oss gavmild og ødsel
Av goder som livet byr frem!

Vi vil i en sum presentere
Ja dem, som har vegen her bygd:
Det er nok arbeiderne, dere,
Som her også livet har trygd.

Med vegsjef, med syning og baser,
Med vegkomite, og arbeidsstokk.
Fram gikk det i dundrende faser,
Så berggråe nisser fikk sjokk.

Snart frem etter vegen her durer
Turister med fryd i sin barm,
Ser Østerudfjellets konturer,
Og glittrende vannflaters sjarm.

En fremtid vel ingen kan lodde,
Men spå den så stor og så rik,
Ja, ser du i verden en odde,
Ved siden av ligger en vik.

Og uttafor odder og vange
Der stiger et brus i mot strand.
Av framtidas lyseste sange
Som toner i bølgernes brann.

Vi skåler for vegen og stranda,
For byer og bygdernes vell.
Og skål for den stolte veranda,
høgt oppe i Østerudfjell.

Hans A. Vinsvoll