Herman Wildenvey

13. nov, 2019

 

 

 

 

 

 

Som en der kommer fra fest
– ikke beruset av festen,
men ennu på hjemveien ser seg om
etter en gjest,
hedersgjesten,
som aldri til festen kom –
slik møter jeg mangen en morgen nu.
Livet var festen,
og hedersgjesten,
som slett ikke kom, – det var du.

Som en der er blitt bedratt –
– ikke for noe han eier,
men for noe han hemmelig håper på,
en sjelden skatt
som sank mot dybder og leier
han ikke kan øyne og nå –
slik møter jeg nettenes ensomhet nu.
I mørke jeg dykker
mot perler og smykker,
men skatten som sank, det var du.

Som en der har tømt sitt glass
– ikke av hang til giften,
men leker med døden på giftbegrets bunn
og lever på trass,
i solskinn og stormers skiften,
så å si like rund –
slik går jeg og unngår å møte deg nu.
Jeg spotter kun pinen
av giften og vinen.
For giften og vinen var du.

Som en der er redd for å dø
– ikke av angst for døden,
men hemmelig håper igjen å få se
evighets frø
spire i vårmorgenrøden
som skudd av oppstandelsens tre –
slik går jeg og merker meg livet nu.
Men flukten for døden
mot vårmorgenrøden, –
ja, livet og døden er du

13. nov, 2019

Om

Herman Wildenvey ga ut 44 egne verker og gjendiktet blant annet Shakespeare, Hemingway, Æsops fabler og Goethe. Han skrev ofte om kjærlighet og kalles gjerne vårens og forelskelsens dikter.

13. nov, 2019

 

 

 

 

 

 

Det var sol over lyngbrune marker i dag.
Det var duggluft og groduft langs lyse små stier.
Og våren sang i luften, skjønt ennu ung og våg,
og alle muntre bekker gjennom urene slo lag,
og trostene holdt hurlumhei blandt bjerkekratt og vier.

Og jeg gikk her og sturet og kunde ikke tro
at det våredes og knoppedes der ute;
men så kom denne solflom og knuste min rute,
og en syttenårs pike sang en vise og lo.

Og den syttenårs piken hun jog vår i mitt blod,
og jeg glemte alle bjerkeskogens bristende knopper.
Hun var selv min hele vår, der hun lysende stod
og sendte viser over vårskogens topper!