Herman Wildenvey

27. jul, 2020

 

 I

Ute fra verden den vide
kaller en sang mig hjem.
Hjembygdens bakker blide,
Herren velsigne dem.

Kommer jeg dit om våren
heles mitt sønderde sinn.
Gyllen av smil glir tåren
over mitt slitne kinn.

Skogene, vangen og vannet
nynner mig hugen hel.
Smiler en sommer i landet
speiles den i min sjel.

Og sangen om løv som faller
og sangen om løvets vår
kaller til døden kaller,
hvor jeg i verden går.

 

 II

Elven driver og drømmer
blidt gjennom hjembygdens jord,
vandrer med skogens tømmer
stilt i sitt sølverne spor.

Her fattet jeg først i grunnen
sangen om jordens dal.
Og hvelvet på elvebunnen
var stjernenes dansesal.

Når natten ble tyst og stille
og verden blev vid og rund,
holdtes der stjernegilde
nede på elvens bunn.

Og blev det for langt til himlen,
så kunde jeg gjøre et hopp,
så sank jeg til stjernevrimlen
lettere ned enn opp.

Og sang der en fugl av glede
op under himlens hvelv,
så sang vel en fisk der nede
dypt i min elskede elv.

III

Her blev jeg større og større
og lærte til sist hvor jeg var,
og da jeg begynte å spørre
fikk jeg så mange svar.

"Mor, hvad betyr en klode?"
spurte jeg utilfreds.
Mor min klappet mitt hode
og talte om jordens krets.

Hun snakket om andre lande,
hvor større elver enn vår
som sølvbånd omkring en panne
henover jorden går.

At elven den gikk mot fjorden
og fjorden falt i et hav;
større enn halve jorden,
det visste hun også av.

Hun talte om folk som bodde
der, hvorfra svalene kom.
Og lykkelig gikk jeg og trodde
alt hvad hun talte om.

IV

Selve min lyst til å synge
fødtes av hjembygdens ord:
lengsler lik barn i en gynge
gynget fra himmel til jord.

Minnes du sangen, den første,
du som så stolt, så stolt,
voldte en brand - den største,
kvinnen i verden har voldt?

Tømmerannammerens datter,
Grethe, det het du visst,
ser jeg dig en gang atter,
takker jeg glad for sist.

Takker for møter og minner,
om de er glemt eller ei.
Alt hvad jeg vet om kvinner
lærte jeg best av dig.

V

På elven drev vi og fisket
både med stang og garn,
og selv om så regnet pisket
lekte vi solskinnsbarn.

Ned mot elven vi føytet
når soldagen gikk på hell
og tømmerannammeren fløytet
og fløterlaget holdt kveld.

Vi løste lenkede båter
og satte med strømmen av sted,
og tømmerets tunge flåter
drev under månen med!

Det gikk som en drømmens ferge
under en stjernestrand
ut mot gyldne berget
utenom alle land.

Og aldri glemmer jeg Grethes
elv og stjernehvelv
før jeg skal ro over Lethes
skumrende glemselselv!

VI

Men ikke elven alene
var mig et eventyr.
Jeg kjente, skulde jeg mene,
så godt både mo og myr.

Å, hvor jeg kjente nøie
skogen med tjern som lå
og skuet med åpent øie
inn i det milde blå.

Jeg dvelte så ofte ved slike
smilende liljetjern.
Og kveldende sol uten like
smeltet mitt viljejern.

Jeg ønsket mitt sinn måtte være
som tjernet og himlen var.
Det blev mig en vennlig lære
om å bli dyp og klar.

Men drømmen drog vovens terner
og liljer og nymfer inn.
Liljer og nymfer og stjerner
bor i den ensommes sinn.

VII

Det er ingen vei som fører
hjem for en hjemløs en.
Jeg synger for døve ører
sanger til stokk og sten.

Kanhende min sang dog rekker
hjem til den brune mo,
der hvor små muntre bekker
klukket sitt navn og lo?

Å, disse moens toner
som jeg fikk lytte til!
Bruste i furukroner
Himmelens harpespill?

Det var som om trærnes toppe
spørsmål til himlen bar.
Og atter som skog der oppe
hvisket et himmelsk svar . . .

Moen med trær i susen
skapte min barnetro:
over mig vinket tusen
stjerner til himlens mo!

VIII

Bekken som heter Veia
hadde jeg mektig kjær.
Stundom jeg smiler: eia,
var jeg dog atter der. . .

Om våren når Veia fosset
i hvite og viltre fall
gikk jeg og drømte tosset
om mine mange kall.

I mai når gjøken galte
fant jeg en talerstol
og stod ved fossen og talte
bare til jord og sol. . .

Når jeg blev kjed av spøken
slentret jeg skogen rundt
og hermet og gol efter gjøken
og plukket en blomsterbunt.

Men snart var jeg atter svermer
og husket at gjøken blør
i nebbet når noen hermer. . .
og da blev jeg taus som før.

IX

Åser som senkede rygge
av dyr i hvilende ring
strakte sig solskinnstrygge
hele min bygd omkring.

Her så jeg himlen heise
regnbuens flagg og tegn
som om vi var på reise
like mot lykkens egn.

Himlen skiftet med skyer
og blinkende glans av stål.
Men stjernene lyste som byer
hvor seilere ser sitt mål.

Ofte i drømmende netter
lå jeg i graners ly
til lykter på himlens sletter
sluktes i by efter by.

Ingen i verden aner
hvor jeg var glad i hu
mellom de stjerner og graner
som jeg besynger nu.

X

Mangt er ei verd å erindre,
når man blir stor og bestemt.
Men ikke destomindre
er det da langtfra glemt!

Når jeg til minnene lytter
hører jeg moens sus.
Rundt omkring står der hytter,
hytter og taterhus.

Jeg husker en taterpike
hvis mor kunne hekse og spå.
Til slikt var hun uten like
den rynkede merskums squaw.

Hun så mig i begge hender
og spådde min fremtid trygg.
Mens piken og jeg blev venner
bak den allvidendes rygg.

Hun var en uskikkelig unge
og seksten somre kun.
Mot moren rakte hun tunge
mot mig en deilig munn.

XI

Jeg minnes rivalenes vrede
en kveld på en høstbasar,
hvor hun og jeg var til stede
og dyrket en høi hasard.

Henne ved tombola-hjulet
vinket all verdens ting.
Og mens rivalene skulet
vant jeg til henne en ring.

Taterne tok til å snerre,
never og kniver kom frem.
Og veiene vilde de sperre,
da vi gikk sammen hjem.

Vi gjemte oss under en hesje
og hørte at banden kom,
bevæbnet som bønder fra Lesje,
Våge og Kvam og Lom.

De hogg under eder sorte
i hesjen alle mann.
Men vi var aldeles borte - -
i mere enn en forstand.

XII

Om jeg av mennesker minnes
kommer mig lite ved,
bare jeg vet at det finnes
dette mitt kjære sted.

Rekker jeg aldri å vende,
kommer jeg ikke igjen,
vil jeg dog gjerne sende
sangenes hilsen hen.

Hilsen til volden og vannet
hilsen til sten og tre -
hilsen til hele landet
løvklædd og kledd i sne . . .

Jeg venter mig ingen ære,
men kan mine sanger nå
jorden og alt det kjære,
så kan de godt forgå.

Ute fra verden den vide
kaller en sang mig hjem.
Sangene bitre og blide,
Herren velsigne dem!

Diktet står i samlingen "Kjærtegn" fra i 1916

27. jul, 2020
13. nov, 2019

 

 

 

 

 

 

Som en der kommer fra fest
– ikke beruset av festen,
men ennu på hjemveien ser seg om
etter en gjest,
hedersgjesten,
som aldri til festen kom –
slik møter jeg mangen en morgen nu.
Livet var festen,
og hedersgjesten,
som slett ikke kom, – det var du.

Som en der er blitt bedratt –
– ikke for noe han eier,
men for noe han hemmelig håper på,
en sjelden skatt
som sank mot dybder og leier
han ikke kan øyne og nå –
slik møter jeg nettenes ensomhet nu.
I mørke jeg dykker
mot perler og smykker,
men skatten som sank, det var du.

Som en der har tømt sitt glass
– ikke av hang til giften,
men leker med døden på giftbegrets bunn
og lever på trass,
i solskinn og stormers skiften,
så å si like rund –
slik går jeg og unngår å møte deg nu.
Jeg spotter kun pinen
av giften og vinen.
For giften og vinen var du.

Som en der er redd for å dø
– ikke av angst for døden,
men hemmelig håper igjen å få se
evighets frø
spire i vårmorgenrøden
som skudd av oppstandelsens tre –
slik går jeg og merker meg livet nu.
Men flukten for døden
mot vårmorgenrøden, –
ja, livet og døden er du