Olaf Korsgaard

Han Anders gaar ensom og grubler og hvisker.
Det er ikke greit for en uheldig fisker.

Han fisket paa dypvand – men passet ei korken´
nu staar han der matløs – og netop kom storken.

Ja, kunde en ikke bli galen i hurven
– den hadde jo tvillinger med sig i kurven.

Og Anders han setter sig ned til at grunde.
Han biter en kvartbuss og taler saalunde:

– Skriften fortæller: Som man saar skal man høste,
Vorherre er sandelig mand som kan trøste!

Jeg visste jo før det blev smalhans i pungen.
Men skylden var min – og jeg ventet jo ungen.

Og at det blev to kan jo ingen forandre.
Men hvem i all verden er far til den andre?

Min vandring er endt. Jeg har naadd mit maal. Jeg er fremme.
Her ligger dit hvilested dækket av fjoraarets løv.
Og selv i min sorg er jeg glad at jeg aldri kan glemme,
at aldri jeg husker dit jordhøi som gjemmeer dit støv.

Ti du var den første som tillidsfuld møtte min tanke;
din barnesjæl kjendte ei ordene ondskap og svik.
Jeg følte dit hjerte i jublende livsglæde banke,
og midt i min fattigdom var jeg allikevel rik.

Blandt mindernes blomster jeg hegner herinde i hjertet,
de vakreste, reneste, er dog blit skjænket av dig.
Din graat var en pine, en bitter og sviende smarte,
dit smil som et solstraalestreif paa min ensomme vei.

Jo, her på Eiker, her hender mye,
Og har du lyst til det, kan du lye:
For noen mandfolk er rent som valne
Og noen kvindfolk er giftegalne,
Og noen kjærringer er saa gromme,
Og noen gaar som en sprukken tromme,
Og noen jenter er ganske fagre.
Og noen sliter til de er magre,
Og noen driver i smug og brænder,
Og noen drikker saa sikle´renner,
Og noen slaas saa at busta fyker,
Og noen vinder og noen ryker,
Og noen regner og dividerer,
Og noen melker og separerer,
Og noen bærer seg ad som griser,
Og noen sælger til overpriser,
Og noen bryter med folkeskikken,
og noen slaar sig paa politikken,
og noen ynder aa holde taler,
og noen stjæler sin nestes daler,
og noen elsker jo kristensaken,
og noen vasker sin ven paa baken,
og noen regner sig til de fromme,
og noen er uhelbredlig domme,
og noen fødes der og dessværre,
og noen vandrer jo til vorherre,
men er det sandt det at fanden steiker
saa faar han sikkert en slump paa Eiker!

- Fra "Strengepsill", 1922

Natten har senket sit slør over fjorden,
travelhet stilner, dagen er endt.
Andagtsfuld vender jeg blikket fra jorden,
opad mot høiden, hvor stjerner er tændt.
Undres om engang jeg ditop skal naa –
med tvættede føtter paa lysbuer gaa ?

Spørgende sjæl, du kan slet ikke bringe
livsgaatens løsning saa gjerne du vil.
Mon om jeg engang skal frigjort mig svinge
opad mot lyset – ad stjernene til ?
Mon skal jeg fatte og fuldt ut forstaa –
alt hvad som skjult bak det ukjendte laa ?

Tindrende stjerner i taushetens kirke,
vækkende røster i taushetens nat:
Tak, for det store og straalende virke
hvortil I alle paa hvælvet er sat.
– Vende fra jordlivets trældom og møie
menneskets blik mot det funklende høie.

- Fra "Strengespill", 1922