Olaf Korsgaard

Vi har et samlag ogsaa her på Eker
det lyder navner Haugsunds apotek.
Der faar man ikke spor av barneleker,-
men nafta, haarvand, sprit og divelsdræk.
Er du en dag i helgepudsen kommen
paa grund av tordenveir og arbeidsheft,
stik bortom Vestfossen til dr. Bommen,
saa skriver han en liten lur recept.

Han Anders gaar ensom og grubler og hvisker.
Det er ikke greit for en uheldig fisker.

Han fisket paa dypvand – men passet ei korken´
nu staar han der matløs – og netop kom storken.

Ja, kunde en ikke bli galen i hurven
– den hadde jo tvillinger med sig i kurven.

Og Anders han setter sig ned til at grunde.
Han biter en kvartbuss og taler saalunde:

– Skriften fortæller: Som man saar skal man høste,
Vorherre er sandelig mand som kan trøste!

Jeg visste jo før det blev smalhans i pungen.
Men skylden var min – og jeg ventet jo ungen.

Og at det blev to kan jo ingen forandre.
Men hvem i all verden er far til den andre?

Min vandring er endt. Jeg har naadd mit maal. Jeg er fremme.
Her ligger dit hvilested dækket av fjoraarets løv.
Og selv i min sorg er jeg glad at jeg aldri kan glemme,
at aldri jeg husker dit jordhøi som gjemmeer dit støv.

Ti du var den første som tillidsfuld møtte min tanke;
din barnesjæl kjendte ei ordene ondskap og svik.
Jeg følte dit hjerte i jublende livsglæde banke,
og midt i min fattigdom var jeg allikevel rik.

Blandt mindernes blomster jeg hegner herinde i hjertet,
de vakreste, reneste, er dog blit skjænket av dig.
Din graat var en pine, en bitter og sviende smarte,
dit smil som et solstraalestreif paa min ensomme vei.

Jo, her på Eiker, her hender mye,
Og har du lyst til det, kan du lye:
For noen mandfolk er rent som valne
Og noen kvindfolk er giftegalne,
Og noen kjærringer er saa gromme,
Og noen gaar som en sprukken tromme,
Og noen jenter er ganske fagre.
Og noen sliter til de er magre,
Og noen driver i smug og brænder,
Og noen drikker saa sikle´renner,
Og noen slaas saa at busta fyker,
Og noen vinder og noen ryker,
Og noen regner og dividerer,
Og noen melker og separerer,
Og noen bærer seg ad som griser,
Og noen sælger til overpriser,
Og noen bryter med folkeskikken,
og noen slaar sig paa politikken,
og noen ynder aa holde taler,
og noen stjæler sin nestes daler,
og noen elsker jo kristensaken,
og noen vasker sin ven paa baken,
og noen regner sig til de fromme,
og noen er uhelbredlig domme,
og noen fødes der og dessværre,
og noen vandrer jo til vorherre,
men er det sandt det at fanden steiker
saa faar han sikkert en slump paa Eiker!

- Fra "Strengepsill", 1922