Tilbake til livet

Om bord i en husbåt i ælva
kan livet bli tåli bra,
når'n bare har dråpan på flaska
å smøre me nå og da.

Vi satt der e kvellstønn og nippa
te livets det søte vann,
og ælva hu hvilte i stivna fred -
og ikke en purk i land!

Vi var vel en sju åtte flasker,
og jeg og 'n Willem Tell
og Keisern og Dokka med snabern
og visst etpar kvinnfolk tel!

Og festen var stilig og verdig, -
te Keisern blei søkka full
og reiste seg op for å tale
og prata en skuledonk tull.

Han sto der med flaska for kjeften
og skålte - men plusseli lå'n
i ælva me full spid for jupet -
vi så bare hæla på 'n!

Og kvinnfolka bar seg og bælja
om hjælp som en frelsesarmé,
og Dokka sang sjælveste Gloria,
men ikke en purk å se.

For når du kan trenge te polti
er terrenget støtt blåst reint,
men ellers så lyser det messing
i gatene tilig og seint!

Og uti lå Keiseren og gulpa
av dødens den bitre dram,
som langtifra dobbeltrensa
var temmelig sur og stram.

Men nok a det. Keiseren blei bærja
a noen som kom forbi.
Døm halte 'n i land med ei hake
og sleit, så du slette ti!

 

Bjerkene ved Nybroen

Så er det den siste aften
jeg står ved de spinkle trær.
Jeg synes at hele min ungdom
er ett med de trærne her.
For bjerkene her ved broen
de var meg i unge år
en trøst og en støtte i troen
på alt som bar navn av vår!

Nu drar jeg til andre byer
som ikke er grå av røk.
Og kommer jeg engang tilbake
så blir det på kort besøk!
Nu drar jeg til andre byer
med litt mer lys og plass,
hvor ikke de drivende skyer
er skjult bak en tank med gass!

Jeg vet der skal finnes byer
som hviler i solens favn
og likesom ligger og nynner
og priser sin elskers navn.
De finnes etsteds i syden,
og nu skal jeg reise dit,
hvor duften og lyset og lyden
er gyllen og blå og hvit!

I står her i vårlig skjelven
og ånder det sorte støv
fra gassverket tvers over elven,
så lyse i bark og løv!
På gjensyn, min ungdoms bjerker,
på gjensyn, min svarte by!
Jeg suser i bil over broen
i morgen ved dagens gry!

Arbeids-slutt

Sirenen skjelver i et frydeskrik!
En arbeidsdag er gått, og hvilen venter.
Den store porten svinger op, og lik
en flokk av kalver tumler unge jenter
med blanke øyer ut i dagens lys.
Nu skal de ta seg fri og det med renter!
De skotter til fabrikken med et gys:
- Den er det snart på tide pokkern henter!

For det er vår, ja det er vår i by!
Det synes tydelig på gatens bjerker,
som står og bruser modige og kry
i sine fine, lysegrønne serker.
At de er spinkle, så man skjelner hvert et ben,
det er det ingen av dem selv som merker.
For nye safter suser i hver gren,
og selv i by gjør våren underverker!

Fabrikkens piker har det også sånn
at de må bruse litt i vårens kvelder.
- Se henne der hvor hun er sped og blond
og blå i øynene som blåe bjeller!
Se hennes smil imot den unge slusk
som står og venter! - Er de ektefeller?
De har nok leilighet i hver en busk
i Grefsenåsen, nu når dagen heller!

De unge kvinner! Å, jeg unner dem
en ungdom vill og glad som denne våren!
For tidsnok får de unger, mann og hjem
her borti gaten i den store gården.
Og tidsnok får de bitterhetens smil
og slitets farve i de unge øyne …
- Sirenen tier. Det er arbeidshvil.
De muntre jenter er for lenge siden fløyne!

Sommer-skoft

Kjenner du den høye og forunderlige glede
ved å våkne til en morgen uten arbeid eller plikter,
når du synes solen hilser bare deg av alt her nede,
og du brister ut i latter som hin gode, glade dikter?

Og du glemmer for et solsmil dine mangehånde plager
og maskinene, hvis slave du skal være til du dør.
Og du springer ut av sengen til den skjønneste av dager,
mens fabrikksirenen uler som så mangen morgen før.

Denne dagen skal du eie, ja dens mange gylne timer
skal med alt som følger med dem være dine, bare dine!
Kan du høre der er klokker i din sjel som sølvrent kimer?
At de kimer for en høytid kan man lese i din mine!

Der du vandrer ut i solen, ut i parker og i gater,
er du konge for en dag og kan bestille hva du vil.
Nu kan andre i sitt ansikts sved gå hen og sveise plater
eller pusse eller skuffe inn i kjelefyrens ild!

Bare slentre om i byen, på de muntre lekeplasser
er en glede du kan gjemme på i dagene som kommer.
Se på ungene som husker, kaster sand og går og vasser!
Har du ikke visst det før, så vet du nu at det er sommer!

Eller vandre ned til kaiene, hvor skib fra fjerne kyster
ligger larmende og hvinende med winchene i gang,
mens de blanke bølger duver som en kvinnes silkebryster,
når hun synger riktig tindrende og funklende en sang!

Men du er kan hende en som elsker stille avenyer
mellem villahaver hengende med villvin ned mot vannet?
Og du drømmer deg til fremmede og underskjønne byer
der du driver om i strøk, som halvt er byen, halvt er landet.

Eller liker du de gater som man kaller ferdselsårer,
hvor du bare er en spån i strømmens alltid ville jag?
Det er godt å rives med, mens nye lykkens timer kårer
deg til konge av en ung og praktfull lediggangens dag!

Den nye kamerat

Den unge, lyse gutten der, som står
og tar imot ved høvlen, er han ny?
En ganske fersk en, ja. Han kom i går
fra landet. Kan vel se at han er sky!

Han tar imot de gule, glatte bord
og stabler dem, litt handløst, til en bør,
urolig, når han føler noen glor -
han har vel bare lagt op bakhon før.

Hans hår er lyst som fyllen høvelspån
og luggen vilter, ingen oljesveis,
og mørkebrunt og rødt er fjeset på'n,
ja rent som strøket med mahognibeis!

Han er visst lei seg. Det er ikke godt
å komme rett fra skau og fuglesang
og inn i slikt et støvet mørkekott
med sånt et helvetsleven dagen lang.

Men ta det rolig, kamerat. Det går!
Snart er du like bleik som en av oss.
Og du vil rase over dine kår -
bli like rød som vi av hat og tross.

Men du vil også skjønne, kamerat,
at gjennom denne skapende fabrikk
går veien til vår drømte nye stat -
vårt arbeids republikk!

Svar

Rudolf Nilsen kommenterte også dagsaktuelle kamper med sine dikt. "Svar" ble trykt i "Norges Kommunistblad" under kampen mot arbeidstvist/tukthusloven i 1927/-28, og gjorde Nilsen populær i arbeiderklassen. De tre siste linjer er blitt brukt som parole i flere streiker:

SVAR
Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.

Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham,
tross medaljen I kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.

Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!

Nr. 13

Gråbeingårdene, barn leker i bakgården (Foto: A. B. Wilse, ca. 1915,
original i Byarkivet A-10001 U004 037)

De spør hvor Nr. 13 er - vår kjære gamle gård?
Den ligger inni gaten her, hvor nummer "13" står,
og De kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når.

Den største gård i gaten, men det finnes mange flere
i andre gater her i byen, hvis De bare går og ser -
skjønt ingen er så mørk og svart som Nr. 13 mer.

Det finnes mange flere i andre byer her på jord,
det er milevis av gater - der hvor fattigfolket bor -
ja De finner Nr. 13 helst i byers øst og nord.

Det sies tallet 13 er et ondt, uheldig tall,
og gamle Dal i fjerde sier helsen er så skral
og høyre lungen halv fordi han bor i slikt et tall.

Han har en gammel vinterfrakk, på den han går tilkøys
og ligger der og banner denne råtne mursteinsrøys.
Men det er bare gammelsnakk, det rene skjære tøys!

For da han kom på gamlehjem på landet her ivår,
så ble han syk av lengsel til sin egen muregård,
og han rømte fra sitt fengsel, skjønt han snart er åtti år!

Naturligvis går noen hen og dør en gang iblandt,
fordi vi mangler mat og sol og luft på denne kant -
men det hender jo i andre gårder også, ikke sant?

Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær.
Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær
frem fra mørket med de mange lange vindusraders skjær.

Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
når der tendes lys i kjøkken og i kammers og i kott!
For vi ånder opp i glede når vår arbeidsdag er gått.

Og er det fredags kvelden, kommer Kalsen kanskje full.
Da har han mor't seg kongelig for hele ukens gull -
for han tjener gode penger på å sjaue koks og kull.

Ja, for Kalsen har en ungeflokk og verden er så trist,
og satan skulle hente den som kom til verden sist:
så tynn og bleik og liten, rent et pust i sivet - pist!

Skjønt verden den var ganske bra den gang man var tilsjøs
og hadde seg en pikelill i hver en havn - å jøss,
da levet ikke Kalsen av å sjaue møkk og bøss!

Og Kalsen tar sin følgesvenn, den sprukne violin,
og spiller op a sailors song om piker og om vin
og hører ikke ungehvin og hyl og kjerringgrin!

Han glemmer jomfru Olsen i etasjen over seg
som alltid holder hus når nogen andre er på snei.
Hun står i avholdslosjen og er surøyet og lei.

Han husker bare alt han så "far hundred years ago",
det store hav som blånet mot den store himmel blå,
hver gyllen dag, hver månenatt - før alle døgn ble grå.

Når Kalsen slik har spilt en stund og grått en liten skvett
så tvinges ofte selv jomfru Olsen til retrett,
for det hender jo hun selv ser livet sånn i blått og violett!

Men gården ellers bryr seg ikke stort om Kalsens violin,
for så mange kan jo klunke litt gitar og mandolin
og ta en vals på trekkspill ved et glass arbeidervin!

Der sisler stekepanner fylt med flesk og småmakrell,
og veggene gir gjenlyd av de sultne ungers sprell -
ja gården vår har sangbunn slik en herlig fredagskveld!

Og langt på natten lyder Nr. 13's egen sang.
Den er så høy og munter, men den har en underklang
av redsel for den morgendag som ligger alt på sprang.

Så slukkes vindusradene, og søvnen fanger inn
de barske sinn, de bitre sinn, de trette og de lette sinn.
Og gjennem gatemørket suser nattens tunge vind.

Men det hviskes jo i porten! Og det knaker i en trapp.
Nå, så er det smukke Olga som skal tjene seg en lapp.
Fabrikkens ukelønning er vel oftest nokså knapp.

- - -

Men ennu våker nogen. Det er ganske unge men,
som bøyet over bøker leter drømmen frem igjen,
slik den engang strålte om en vismanns gylne penn!

Denne drøm som natten avler og som dagen slår i hjel
om Atlantis, Utopia - om en bedre lodd og del
enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel.

Og det raser i de unges bitre hjerter: Våk og lær,
at du klart og nært og koldt igjennem drømmens gylne skjær
ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!

Bestefar

Nu har du nådd hva du har lengtet mot.
Nu eier du et sted imellem høye graner
hvor du kan ordne i naturens rot
og sette ut i livet dine store planer.
Jeg ser deg stanse litt engang iblandt
og overskue landet som du eier:
et tre måls kongerike her i skogens kant
med femti centimeter brede kongeveier!

Du går og steller med ditt blomsterbed
som gjaldt det livet å få bedet ferdig.
Jeg kjenner deg. Du hadde aldri fred
før det du slet med var deg fullt ut verdig.
- Slik var han alltid, sier bestemor
og smiler lykkelig med alle rynker.
Men du spar uanfektet i den sorte jord,
som sommerregnet sakte risler mot og dynker.

Jeg kjenner deg og vet hva du har lidt
i lange år blant larmende maskiner,
hvor luften ikke toner blødt og blidt
av fuglesang, men cirkelsager hviner,
hvor all den sol, man har, står inn
på skrå som hvite striper gjennem støvet,
hvor selve solen ikke sprer sitt ødsle skinn
som tusen gylne blink i gresset og i løvet!

Tålmodig gikk du hen hvert morgengry
for å begraves i de grå fabrikker.
Men drømmen førte deg hver dag påny
til steder, hvor din ungdoms blomster nikker.
Om kvelden gikk du hjem og tok din bok,
den store bok for alle dem som sveder.
Der stod det skrevet om den sterke mann som tok
sitt kors på ryggen uten grove ord og eder.

Jeg spør deg ikke til hva gagn det var
å bøye nakken ydmykt under åket …
Nu er du gammel. Du er skjev og rar,
ja likesom vindkrøkt under verkstedbråket.
Jeg ser deg stanse litt en gang iblandt
og rette ryggen, mens du ser i skyen:
Det regnet gjorde godt, ja det var sant! -
Nu har du glemt de lange, onde år i byen.

Storbynatt

Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunden av den milevide by.
Så langt jeg øiner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høie buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
Forlengst er dagen og dens mørke gått.

Nu er det tiden da de gode sover.
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høit over
de mange buelampers hvite skinn.
Som i en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellom vegg og vegg.
En kvinne smyger hånden i min lomme,
og henger ved mig som en sulten klegg.

En prikk av lys blir synlig langt derhenne
hvor gaten ender i en loddrett sprekk.
Der dirrer av en lyd jeg skulle kjenne …
Og prikken blev en bil. Men den er vekk.
Jeg hører motorsurret langsomt svinne
langt inne mellem disse tause hus.
Men fjernt, som fra en kjempestor konkylje,
slår byen ut sitt monotone sus.

Og varm av lykke går jeg og kjenner:
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av menskehender –
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennem natten
som stumme trusler om en evighet,
her hvisker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforstaaelige hemlighet.

Gategutt

  Jeg kom til verden i en murstensgård
  og blev en gategutt.
  Og ingen gategutt er født i går.
  Han finner tidlig både skyteskår
  og krutt.

  Jeg har en sang, en liten enkel sang:
  Jeg er en gategutt.
  Og den har verget mig så mangen gang,
  og ofte har den reist sig i sin klang
  og skutt.


  Jeg er en gategutt.
  Og den er hatets sang, en elv i strøm,
  og kjærlighetens vise, ung og øm,
  til lutt.

  I krematoriet skal min hvite ild
  tilslutt,
  når hjertet flammer i det siste spill,
  forkynne stolt for den som lytter til:
  Jeg var en gategutt.

Bekjennelse

Det er ingen mening med livet?
Du sier: Vi fødes og dør,
men er der et mål for det hele,
en hensikt med alt det vi gjør?

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse -
i handling, i tanke og dikt.

Det er at du aldri gir efter
for løfter om laurer og lønn,
men trossig og hatefull kjemper
for rettferd og fred for din sønn.

Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.
For fremtidens slekt skal du åpne
en bedre og lysere vei.

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.

Rudolf Nilsen minibiografi

Rudolf William Nilsen ble født i Kristiania 28. februar 1901 og han døde i Paris 23. april 1929.

Han er kjent for sin arbeiderklassediktning og skildringer fra livet på Oslos østkant.

Rudolf Nilsen debuterte i 1925 med diktsamlingen "På stengrunn", og rakk kun å utgi denne og "På gjensyn", som kom i 1926, før han døde 28 år gammel. Hans tredje diktsamling Hverdagen ble utgitt etter hans død.

Rudolf Nilsen er blitt minnet ved at et fritidsområde ved hans barndomshjem i Heimdalsgat 26 i Oslo (bedre kjent som «Nr. 13» i et av Rudolf Nilsens dikt) har fått navnet Rudolf Nilsens plass.

En rekke musikere har utgitt album med tonesatte Rudolf Nilsen-dikt.

Arbeidsløs jul

Provianteringsrådet. Foran utsalget på Grønland (Foto: Skarpmoen,
ca. 1919, original i Byarkivet A-20156 U001 082)

Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer i dag en solfest
for ham, som er født på ny.

Vi har fått tyve kroner
å feire hans komme med!
For dem har vi kjøpt en julegran
og en hel sekk ved.

For dem har vi kjøpt en bayer
og et stykke hestekjøtt.
Det siste skal minne om stallen
hvor frelseren blev født.

De fattiges herre og mester!
Det var ikke godt for ham.
Han hengtes til slutt på korset
midt mellom synd og skam.

Godt det er bare en skrøne
at Kristus er kommet påny.
Så blir det en fattig mindre
å nagle på kors i vår by.

Vi i de mørke gater
feirer i dag en fest.
Til jul får vi tyve kroner,
til påske: Korsfest! Korsfest!

(1925)

Arbeidsløs jul igjen

Ifjor fikk vi tyve kroner.
O jule-idyll!
Hvor gode var ikke de herrer i fjor
for frelserens skyld.

Ifjor fikk vi tyve kroner.
å feire hans komme med.
Det skjærer dem ennu i hjertet
å tenke på det:

"Det var å sy bløte puter
til dranker og dovenpels.
Iår må vi handle med Kristus:
Gå ut og frels!

Ja, lader oss alle bede
om iver og styrke fra Ham,
så ikke vi frister en eneste sjel
til last og skam!"

Ifjor fikk vi tyve kroner.
til måltid og juletre.
Iår har vi bare det glade budskap
å trøste oss med.

Men skulde de herrer forsøke
enn mere å frelse oss -:
å, måtte vi ligne den røver på korset
som døde i naken tross!

(1929)

"Greven" paa flyttesjau

Rebell, nr. 44 1922

Grosserer Isaksen skulde flytte fra sin sommervilla og ind til byen igjen. Til dette arbeide hadde han engasjert "Greven" og en av sine egne lagerarbeidere. Grossereren syntes ikke han behøvet at henvende sig til noget flyttebyraa, da han selv hadde baade hester og store grindvogner i forretningen.

"Greven og lagerarbeideren, hvis navn var Fredrik Olsen med tilnavnet "Skibsrederen", var godt kjendte fra tidligere ekstrajobber for grossereren.

To svære hester, "Nebukadnezar" og "Nikodemus", blev spændt for den store vogn, og ved syvtiden om morgenen var de allerede reisefærdig utenfor varelageret nede paa Grønland.

Saa bar det i passe luntetrav gjennem byen og utover Drammensveien til Bærum, hvor sommervillaen laa i et idyllisk skogholt i nærheten av sjøen.

I huset var kun fruen og en tjenestepike, som allerede hadde gjort ganske bra forberedelser til flytning. Møbler, kjøkkentøi, planter, klær o.s.v. var allerede opstablet paa gaardsplasen.
"Greven" hadde aldrig været her, mens "Skibsrederen" hadde været med i flytningen ifjor, saa han var litt kjendt med et og andet her.
De hilser paa fruen og piken, og "Greven" presenterer sig selv.
"Er dettene her alt, frue, som skal kjøres tel by'n?" spør "Skibsrederen".
"Paa det nærmeste", svarer fruen, "vi har endel malerier hængende oppe endda, og saa har vi et lite husorgel som jeg gjerne vilde ha med."
"Men si mig en ting, frue", sier Greven", "er de' ingen som bur her om vinter'n?"
"Nei, det er det ikke", svarer fruen, "da staar det avlaaset og tomt her."
"De har ikke no' kjendskap tel boli'nød da, frue. Jeg syn's detta er reint gæli, aa la en slik villa staa folketom de' meste a' aare."
"Vi har kaffe færdig", avbryter fruen, hun synes dette tema om bolignød er pinlig.
"Først maa gampa ha mat", sier "Greven", "jeg tænker vi spænner døm fra jeg Fredrik, fortøier døm borte i skauen saa kan døm faa litt grønnsaker ved siden a' haver'n.
Da dette var gjort drak de kaffe, og en cigar fik de ogsaa efter endt maaltid.
"Naa ska' jeg si dere en ting, frue", sier "Greven", "vi har telladelse a' groserer'n aa ta hele dagen til hjælp, og da mener jeg vi har go' ti'; jeg er aldri' saan at jeg liker aa ha daarli' ti' forresten. Naa har jeg go' løst tel aa bese mig litt, og da foreslaar jeg at 'n Fredrik og jeg tar os en liten spasertur ner tel sjøn før vi bejynner aa læsse paa effektene."
Jo da, fruen hadde ingen ting mot det, bare de ikke blev for længe.
Saa ruslet de to nedover med hændene i lommen og dampende paa cigaren.
Et stykke nede gjør veien en stor sving, men en benvei gaar ret over skograbben, og denne slog de ind paa. Da de hadde gaat et stykke, møter de en mand med stok og guldbriller. Han ser rent uforskammet paa de to gentlemenn. Saa spør han barskt: "Hvor skal dere hen?" "Greven" ser en stund op og ned ad manden, saa smiler han lunt og svarer: "Aa, naar vi er kommen ner tel sjøn, saa kommer vi vel ikke stort længer, tænker jeg."
Manden støter stokken haardt i bakken. "Ja, men her har De ikke lov til aa gaa."
"Men kjære Dere da manden min, aaffer gaar Di her da?"
"Fordi det er min egen eiendom!" snærrer manden.
"Jassa er'n de' Di. "Greven" er like rolig. "Og saa mener De, at hele eiendommen blir ødelagt naar vi traa'r paa jora her!"
"Jeg staar ikke her og trætter med Dem længer!" skriker manden, rød i ansigtet. "Vil De ikke øieblikkelig gaa tilbake, sætter jeg hunden paa Dem."
"De, stemmer de' mester, me' de' vi har lært som milletær, vi ska' væra gla naar vi faar lov aa dø for vores "fædreland"; men", sier han truende og knytter næven, "en slik som dig kan fan gale mig væra gla' at du faar lov tel aa leva i et fædreland."
Han snur sig, og fulgt av "Skibsrederen" gaar de tilbake til hovedveien.
"Vi faar bejynne aa læsse straks, Fredrik", sier "Greven". "Her er de' nok pent, men folk her er no'n agurker."
"Vi faar ta sjelderiene og musikken ut først da."
Fruen er med overalt for at se det blev rigtig gjort.
Da de løfter en sofa op i vognen falder et ben av. "De maa være yderst forsigtig", sier fruen ængstelig.
"Aa ja da, frue", svarer "Greven"; "de' kan hænne for noen hver, at de' somme tier gaar op i liminga, sa "Kalgrauten", han kom ikke saa langt som tel "huse" før de' var forseint. Men hør her du Malle", fortsætter han henvendt til tjenestepiken, "før vi løfter musikken opi vogna, faar du jamm+en spella en liten polka for os."
Piken bare smiler undselig. "De har et godt humør hr. Gulliksen", sier fruen og ler.
"Ja, gu'sjelov", svarer "Greven", en ska' ikke grava sin talent ner i jora, sa skipperen, han kaste kjærringa si telsjøs.
Det viste sig at baade "Skibsrederen" og "Greven" er gutter som kan ta et løft, og det varte ikke længe før de største gjenstande var stablet støt og sikkert paa vognen. Tilslut var bare de smaa ting igjen og de tok sig en pust da fruen serverer en halv øl. De tømmer øllet i et par drag, og "Greven" bemerker: "De' smakte bra, sa ræven, han hadde gnagd rompa a' sig for aa komme laus tur rævesaksa."
"Plantene er jeg ræd for", sa fruen, "sørg for at de ikke blir klemt eller brukket."
Alt blir imidlertid besørget til fruens tilfredshet. Det sidste er et nødvendig møbel, som "Greven" smilende placerer inde i et skap, idet han bemerker: "Dennane kan nok si, at paa sig sjøl kjenner man andre."
Ja, naa er de' bare gampa igjen", sier "Skibsreder'n", saa er vi reisefær'ie igjen." Snart er dette besørget, og de finder sig en god plads i en sofa, mens "Skibsreder'n" tar tøilene.
Fruen og piken vinker til avsked, og da de er kommen bort paa Drammensveien, suser bil efter bil forbi dem.
"De, er fælt saa trabelt alle disse bilistane bestandi' har", sier "Greven". "jeg for min del haaller fulstændi' me'n "Nebbekanesar" aa'n "Nikkedemus", døm forhaster sig ikke; men de' gaar da fort nok, sa feieren, han trilla nerover take' paa en femtasji gaard."

R. N.