Lys langs en fjord

Så fjern og så frostkald står stjern’ der ute,
men nærar e lysan der menneskan bor.
Som glør gjennom natta fra rimgråe rute,
skin perlebands-lenker av lys langs en fjord.

Og vi som blei født her – og tidlig fekk sanne
at lyset og leiken har mørket som pant,
vi veit at den natta som ligg over landet,
e pris førr en sommar som kom – og førsvant.

Men ingen treng sukke og vri sine hender
i lengt etter solskinn og varme i sør,
så lenge som lysan fra nordnorske grender
førtell oss at her har vi søstre og brør.

Vi veit at den ætta vi kalle vår eia,
i elsk og i armod har kysten bebodd,
og tent sine lampe som fyrlys langs leia
tel merke førr folk som har segla og rodd.

Ja, lysan fra stuen langs verharde strender
i mørketidslandet har gått som ei bru,
med spenn over fjorda – lik utstrekte hender
med varme og kraft tel å tåle og tru.

Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre
som bål imot natt på ei vinterkald jord,
der frosten skal vike når menneskevarme
får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.

- Helge Stangnes