Tjuvstart
Vint'ren er streng, men vint'ren går fort.
Februar er så velsignende kort,
og januar er kun et minne,
og
jeg akter ikke å se meg tilbars,
for dagene lenges, og snart er det mars,
og dernest vil aprilsol skinne.
April, ja april ja, da har vi jo vår.
jeg vet
om et sted der hvor blåveisen står
og duver mens vårvinden nynner.
Så glemmer jeg vinteren bister og streng
og trener så smått på et lite refreng
før våren for alvor begynner.
Se dette er tjuvstart, men tilgi meg det,
for tanken løp løpsk, og da kan det lett skje
men snubler litt stygt mens man traver.
Et kikkhull i vindens isroseprakt
lar øynene møte en vinterlig trakt,
mens
sne-filler laver og laver.
(Fra boken "Jeg skrev så mange viser". Svetor forlag 1970.)
Week-end
Trærne står med hvite drakter,
minner mest om tause vakter,
eller er det kjempetroll?
rundt
den gamle setervoll.
Vollen skal jeg sikkert finne
selv om verden mest snø'r inne.
Hytta
ligger der den lå
med en diger snøhatt på.
Her er ingen stengte dører,
her fins småved som jeg nører.
Neverrøyk
og kaffeduft
blandes med den friske luft.
Dagen flykter mot det fjerne,
mens
det skumrer mellom trærne
finner jeg en stearinprås,
meg skal ingen ondskap nå's.
Mørkeredd?
- Slik dåretale!
Huldrer med og uten hale
er en drøm vi pusler med,
etter lyset er brent ned.
Ilden som jeg hører sprake
lager skyggelek i taket.
På den måneblanke voll
våker digre kjempetroll.
(Fra boken "Jeg skrev så mange
viser". Svetor forlag 1970.)
Valse triste
Januar, du barske måned,
da min sang blir Valse triste.
Du har mange harde dager,
og den er nok verst den
siste.
Årets mange lyse stunder
skal jeg nå med sorg kvitterere.
Selvangivelsen
skal skrives -
trenger jeg å røbe mere?
Den som før har få dukater
mistersnart
den aller siste.
Ukens dikt er ikke lystig:
Valse triste. Valse triste.
(Fra boken "Jeg skrev så mange viser". Svetor forlag 1970.)
Strofer i januar
Så fikk vi end'lig en snert av vinter
som det er vanlig i januar.
Jeg går og hutrer i vinterkulda
som
jeg var naken og ganske bar,
og som et lokk over hele verden
står vinterhimmelen høy og klar.
Det knirker iltert i støvelsåler
fra folk som skynder seg fra sitt bol.
Det titter fram over Rygh-åskanten
ei lav og avbleket vintersol,
og
gradestokken kan vel bevitne
vårt naboskap til den kalde pol.
På brettet hopper forfrosne spurver
og trosser snødrev og vinterfrost,
mens sangfugl dro imot varme lande
har spurven blitt på sin kalde post,
den bærer sikkert i spurvehjertet
en
drøm om solskinn og bedre kost.
Jeg sitter her for å lage viser
og finner rytmer og rim og skjemt.
Og selv et skjema fra skattefuten
kan ikke gjøre mitt sinn forstemt,
jeg tar det mer som en nyttårshilsen
og som bevis at jeg ei er glemt.
Se jeg og spurven er begge like,
vi stanser her når de andre drar,
om vi må nøyes med smuler
så synger vi med det nebb vi har,
for vi har begge en drøm i hjertet
om nye vårer og bedre da'r.
(Fra boken "Jeg skrev så mange viser". Svetor forlag 1970.)
Vintereventyr
Jeg skulle lage en vintervise,
et eventyr om du kanskje vil.
Det ble å bite i penneskaftet,
og jeg fikk ikke
en linje til.
Da gikk jeg ut fra min lune stue
fra penn og blekkhus og skriveark,
og
ut i skogen til eventyret
med tunge graner og snehvit mark.
Det var så meget å gledes over
av fugl og småkryp i busk og bar,
og som en snorrett
og perfekt linje
i vintersneen gikk revens fàr.
Og der var spor etter mus og ekorn
og
over myra gikk elgetråkk,
et rådyrspor hadde også prentet
no'n ord på naturens skriveblokk.
Og jeg, min dåre, jeg må bekjenne
at vakre
viser og eventyr,
det lager enklest og best Vårherre
med kryp som pusler og fugl som flyr.
(Fra boken "Jeg skrev så mange viser". Svetor forlag 1970.)
Mors dag
Mutter'n.
Jeg sitter her og skriver
foruten store ord.
Jeg
dikter eventyret
og sangen om en mor.
det var så mange unger
at stua titt ble trang.
Nå
er den gamle ensom,
ja, slik er livets gang.
Du krevet støtt så lite,
men
hadde alt å gi,
dog hendte det så ofte
vi gikk din dør forbi.
Vi har en gjeld i livet
som aldri blir betalt,
men ser i dine øyne
at du har tilgitt alt.
Nå
lar jeg tanken søke
til deg en stille kveld,
når du går rundt og pusler
med hus og blomsterstell.
På bordet dine briller,
din kjære andaktsbok
din tro har gitt deg visdom,
du er så mild og klok.
Hvor godt iblant å finne
til hjemmets helligdom
hvor du står hvit i håret
og takker for jeg kom.
Jeg har en skatt i livet
en mild og gammel mor.
Ja, slik ble eventyret
foruten store ord.
(Fra boken "Jeg skrev så mange viser". Svetor
forlag 1970.)
Høsttanker
Diktet er hentet fra boken; "Jeg skrev så mange viser", som kom ut på Svetor Forlag i 1970. Og bildet er tatt fra Bøsetra på Norefjell av meg.
I dag har visa mi stenk av vemod.
Jeg aner høsten tross sommervær,
jeg går og stirrer på løv som gulner
mens trærne bugner av saftig bær
og vinden
virker mer sval og kjølig
når himlen rødmer og kveld er nær.
Jeg minnes vel ifra fjerne tider
da solen sank ned i blod og brann.
Jeg gikk og trodde
at solnedgangen
var porten til et forjettet land,
et land jeg engang fikk ta i eie
og kanskje kongsdatt'ren med på strand.
Men nå er drømmen litt mer på
avstand,
nå vet jeg godt hvor prinsessen er,
for oppvask-klirr utmed kjøkkenbenken
gir barndomsdrømmen et jordnært skjær,
og solnedgangen når høsten kommer
er stadig kommet meg mere nær.
Jeg skrev så mange viser
Jeg skrev så mange viser
om vinter, høst og vår,
om kjærlighet og ungdom
og alderdommens år.
Snart var jeg en forkynner
litt rel'giøs og streng,
snart fikk min lille vise
et nasjonalt refreng.
Mitt parnass var et glasshus
hvorfra jeg kastet sten,
det var en farlig idrett
som titt har git meg mèn,
for dikteren må være
til alle folks behov -
litt
from en gang imellom
og andre ganger grov.
Ja, livet er litt alvor
og
livet er litt lek,
snart blir det skjemteviser
og så litt alvorsprek.
Så lar jeg livet være
presis hva livet er
min glade sang i solskinn
blir gråt i regnevær.
Diktet er hentet fra boken; "Jeg skrev så mange viser", som kom ut på Svetor Forlag i 1970.
Rikdom
Hva gavner deg ære og gods eller penger
når veien tar slutt, og du skal ikke lenger?
Du rev dine lader og bygget dem større,
du var jo så trygg og med ditt på det tørre.
Du seilte i medvind, og vennene smilte,
og aktet slett ikke at årene ilte.
Du gikk til ditt bord, til din mat og ditt drikke,
du spiste ditt brød, men du delte det ikke.
Du eiet bestandig det største og beste,
men eiet du også en plass til din neste?
Han sultet nok kanskje, det var visst det hele
men hjertet var hårdt, det var vansk'lig å dele.
Din alderdom var det du mente å trygge,
men sjelen tar skade i riksdommens skygge.
Du krevet bestandig den høyeste rente,
nå gjelder det deg, og hva du har i vente?
Hva hjelper din rikdom når livsdagen heller?
Da er det andre verdier som teller.
veien tar slutt, og du skal ikke lenger,
lære om nåde er alt hva du trenger.
Kort biografi - under utarbeidelse
Bygdedikteren Thore Tollefsen – eller “hverdagsdikteren” som han selv kalte seg, kom til verden i Smegata i Mjøndalen 24 mars 1916. og døde 7. oktober 1996. Han er gravlagt på Nedre Eiker kirkegård.
Han ble døpt i Nedre Eiker kirke 9. juli 1916. Fadderne var: Nikoline Pedersen, Marta Pedersen, Andreas Tollefsen og faren; Laurits Tollefsen. Han ble døpt for Thore Lorang. Men Lorang ble sjeldent brukt.
4. mars 1943 giftet Thore seg med Olava Solum fra Granly på Fluberg i Søndre-Land. Hun døde tidlig fra Thore. Allerede 31 mai 1948 døde Olava.
________________________
Thores foreldre giftet seg i Nedre Eiker kirke 24 januar 1909. Moren var Thora Sofie Simonsen som ble født i Dramsrud på Røkeberg i Øvre Eiker 18 juli 1890. Hun var et såkalt uægte børn, da foreldrene ikke var gifte. - Det finnes en litt artig "link" mellom Thore Tollefsen og en annen eikerdikter; Hans Andreassen Vinsvold. Fosterforeldrene til Hans A Vinsvold var faddere ved dåpen av Thores mamma.
Allerede som barn likte han å rime, og i en alder av bare fjorten år fikk han sitt første dikt i avisa “Fremtiden”. Etter hvert som årene gikk og tiden som arbeidstaker tok slutt, overtok diktingen mesteparten av hans tid og særlig Drammens Tidende nøt godt av hans dikterevner. Han hadde også en fast limerick-spalte i ukebladet “Vi menn”.
Maskerade
Vårt liv det ligner en maskerade,
hvor vi får masker av ymse slag.
En med et smil på når vi er glade
og en som griner på sorgens dag,
og om vi møter
en fallen broder,
har vi en maske med milde drag.
Og maske har vi til nederlaget,
og
en som passer i sorgens stund,
og er det sjefen vi vil behage
blir maska smilende månerund,
men om en "Fattigper" krysser veien
får maska preg av en bister hund.
En maske har vi for ungdomstiden
når all vår himmel er høy og blå,
og vi får maske med rynker siden
som passer når vi engang blir grå,
og etterhvert som vår lagnad skifter
har vi en
maske vi kan ta på.
Men engang slutter vel maskeballet.
Vi takker pent for en hyggekveld,
og
alle gjester lar maska falle,
vi står litt tafatt og er oss selv,
vi virker verdige uten maske,
men klovner er vi nå likevel.
Ved Wildenveys statue
Det var sommer og sol og en tindrende dag,
det var festdag til Wildenveys ære.
Det var musikk og taler og vaiende flagg
i det deilige forsommerværet.
Vår bygd hadde hedret sin sanger og venn,
den vårens og sommerens dikter,
men nå ligger plassen så stille igjen,
for godtfolk har mange slags plikter.
Og statuen står på sin plass for seg selv,
et kostelig allemannseie,
mens tankene vandrer til steder ikveld
langs Wildenveys blomstrende veie.
Hans liv var en vandring i eventyrland,
hver skapning var dikterens venner,
og skatter han fant bakom kimingens rand
har han gitt oss med gavmilde hender.
Og skumringen faller, nå har jeg fått mot
å nærme meg stedet og takke.
Jeg står her så ensom ved mesterens fot
og bøyer ærbødig min nakke.
Visdomsord
Vi streber mot dette: å være den største,
å gå over mål som den beste og første.
Et menn'skelig trekk, ja det er vel så,
et bukk til de store, et spark til de små.
Men unnskyld min dårskap, for nå
vil jeg spørre:
Hva gagner det oss at vi føler oss større?
Nei, solskiven skinner fra himmelen blå,
og regndråper faller på store og små.
Hva
hjalp da å klatre og klyve og klore,
å stjele litt glans fra de gjeve
og store.
Se da er det bedre å satse litt på
den lykken du finner blant de som er små.
Om det å falle
Det går ei tulle å lager løype
med stubbeskier i nyfalt snø.
det går i siksak som en kan vente;
en jomfrutur for et menn'skefrø.
Hun faller nok litt engang imellom,
men reiser seg og har ingen mèn,
og hun vil sikkert, så trutt hun trener,
engang stå stødig på egne ben.
Og hun vil vokse, og hun vil vandre
i andre hager og annen snø,
og snart vil jakthunder finne sporet,
og
snart vil friere stå i kø.
Da bør hun huske sin mammas finger
om hva hun skal eller ikke skal,
for èr en voksen, så er det verre
å
reise seg etter slike fall.
Ved tjennet
Å, hvilken lykke å gå og rusle
en tur ved tjennet en vårlig dag
å finne pensler og gå og pusle
og gni på prammen et malingslag.
Å gå og drømme om stille turer
med båt på tjennet i solvarm bris.
Og gauken galer, jeg går og lurer
om ikke dette er paradis.
Og stua ligger blant store graner
og røyk fra pipa gir egen sjarm.
det dufter deilig, jeg tror jeg aner
at nå har
kona fått kaffen varm.
Mens mange søker til fjerne strender
på jakt mot lykken i fremmed land,
så vil jeg nøyes med enkle gleder
en solrik
dag ved et lite vann.
Så siger mai-kvelden stilt om stua,
og allting ånder av stille fred,
da er det deilig med ild på grua
og en å
dele det hele med.
- Diktet er hentet fra boken; "Jeg skrev så mange viser" som kom på Svetor forlag i 1970.
Klagesang
På skjellsord og klager er nordmannen ødsel,
vi skuler mot graven, og banner vår fødsel,
vi hveser mot
kjærtegn og vennlige ord
men husker forsmedelser helt fra i fjor.
Vi klager når Gud med sin sommersol
sløser,
vi griner når plaskregnet over oss øser,
det blir jo for my' eller lite av alt,
for
søtt blir det stundom og stundom for salt.
Og en går og jamrer fordi han er mager,
mens den som smellfet har
andre slags plager.
Vi klager på priser, vi klager på skatt,
og minnes de tider vi engang har hatt.
Så får vi da gå her og sute og låte,
det er jo en fattigslig trøst på en måte,
men tenk
deg at allting var velstand og bra,
ja, si meg hva skulle vi klage på da?
- Dette diktet er hentet fra boken "Jeg skrev så mange viser" som kom ut på
Svetor forlag i 1970.
Ved Åletjern
Jeg har en båt, og jeg har ei hytte
blant sommerhus i ei hyttegrend,
og hvis du vil, kan du gjerne lytte,
så
skal jeg synge en trall igjen.
Jeg har en tone som skogen synger,
jeg finner rytmen når båten gynger
på lette bølger i Åletjenn.
Jeg
har en himmel med sommerskyer
som speiler seg i det klare vann.
På skogens gulv ligger moseryer,
en himmelseng for en skogens mann.
Her går det stier til verdens ende
mot eventyret, ja, det kan hende
det venter meg bakom
himmelrand.
Her har jeg utsikt mot himmelblånet
som hvelver seg over fjerne fjell.
Her
har jeg utsikt til sol og måne
og blanke stjerner når det blir kveld.
Her er så mangt som er verd å prise,
men skogen nynner en vuggevise,
den ligner mest på et ømt farvel.
Thores side opprettet
Her er Thores signatur eller navnetrekk.
Denne siden ble opprettet 27 juli og vil forhåpentligvis bli betydelig oppdatert etter hvert. Som sagt andre steder på nettstedet mitt: Ting tar tid, når alt gjøres på hobbybasis.
Innspill og tips mottas her: post@torkennethtalmo.com
Jeg trekker klokka
Jeg eier en klokke som hakker og går
i dager og netter og år etter år,
mens viseren danser omkring på sin skive
og stjeler sekunder og timer av livet.
Min jobb er å trekke den, kveld etter kveld,
ja, dette er sangen om herre og trell.
Mannen som våkner når utysket kimer,
vandrer på jobben i tidlige timer.
En kveld vil jeg streike, ja, tenke seg det,
klokka vil stanse, og hva vil da skje,
trellen gjør opprør og ingen vil trekke,
hvem er da herre, og hvem skal da vekke?
Sus gjennom løv skal forsøte min hvil,
solen skal vekke meg opp med sitt smil,
fugler skal plystre sin muntreste slager,
selv står jeg opp når jeg syns det behager.
Akk, som jeg lå her og drømte så godt,
da ringer klokka og vekker meg brått.
Selv om det hender en stakkar kan snerre,
trekker jeg klokka om kvelden dessverre.
Copyright bilde: eiker arkiv
Nyeste kommentarer
Kult :) Men navnet på felemannen har nok journalisten bommet på der. Det der er Andreas Ljones.
Da har jeg lagt ut et par bilder fra da gjengen var nordpå i år 2000. På det ene bildet nevnes gjengen den gang og hva de spilte!
Er det noe som vet navnene på bandmedlemmene?
Fantastisk fortelling.