11.november slapp Aleksander Kristoffersen oppfølgeren til debutalbumet. Og det har blitt et helstøpt ett!

Drøye to måneder etter releasekonserten på Fossesholm har nå endelig Aleksander Kristoffersen sluppet sitt andre album løs på folket. Albumet har fått tittelen "Vargtime" som også er navnet på en av låtene på albumet. Låten som avslutter albumet.

Vargtimen er et uttrykk som opprinnelig ble laget av Ingmar Bergman til filmen «Vargtimmen» fra 1968. Bergman forklarte det som «timen mellom natt og gry, da de fleste mennesker dør, hvor søvnen er dypest, hvor marerittene er mest livaktige».
La meg da si at du neppe vil få mareritt av å høre låtene på dette albumet.
Du vil nok heller ikke dø eller falle i søvn.

Aleksander har brukt tiden godt siden han slapp sitt debutalbum "Ei tid som har godt fort" i fjor.
Til oppfølgeren som ble sluppet på alle strømmetjenestene natt til i dag har han snekret sammen ni låter som kommer rett fra hjertet. Snekra blir litt feil. De er meisla i stein!
Og som på debutalbumet får vi være med på en fin musikalsk reise i Aleksander sin musikkverden.
En reise som også er en bekreftelse på at Aleksander har funnet sitt ståsted, sin musikalske plattform og ikke minst et såkalt musikalskt forfatterskap hvor de poetiske tekstlinjene strømmer mot deg i nærmest fri flyt.
Et album og ei reise som begynner med låta "Lav dis".
Standard og stemning settes for en drøy halvtime med ren nytelse i ord og toner.

Grått lys - stille vann
tida går - for en gammal mann.
Teller dager – ikke år
Veit godt hvor han står
Lav dis – gult løv
lang natt - mer sløv
sku rekt mer,
men hakke tid.

Lån meg tid tell det jeg sku gjort
tell å ordne detta fort
Vi ses jo snart igjen
Det ække lenge te min venn
Da skal jeg ta igjen det tapte
finne det vi skapte
gi tebake det jeg lånte
Når vinter går mot vår.

I fjor skrev jeg at Aleksander tekstmessig hadde kommet hjem. Og det hadde han jo på en måte. Nå har han på en måte flyttet fra oss igjen. Men han har tatt med seg vestfossingen i seg. Tekstene er mer allmengyldige. Heimstadsdikteren er i ferd med å bli verdensvant. Tekstene er lettere å kjenne seg igjen i for de som ikke er født og oppvokst i det som for Aleksander er verdens navle; Fossgata i Vestfossen. Han fortsetter med å meisle seg en plass i det musikalske landskapet rundt Ole Paus, Henning Kvitnes, Levi Herniksen, Trygve Skaug, Hellbillies og Stein Torleif Bjella.


Denne lille epistelen har fått tittelen; "Aleksander flytter ikke fjell, men leverer et helstøpt album". Egentlig et forsøk på et ordspill rundt låta "Flytte Fjell", som er ei lita perle i ord og toner.
Ei låt som nok handler om musikkbransjen, men som trolig noen og enhver vil kjenne seg igjen i...
"Det er alltid langt til toppen og stegan er for kort.
Målet ditt er tydelig, du må ikke gi opp!
Du må flytte fjell, men det er gjort før.
Om porten er stengt, bruk ei annen dør...
Så fortsette å klore til negla er vekk.
Ikke gi opp håpet, tenk neste trekk."

Aleksander ga ikke opp håpet etter det første albumet.
Og han har i hvert ingen grunn til å gi det opp nå!
Tekstmessig har han "modnet", og også tatt noen nye steg som låtskriver.
Jeg har nå hatt anledning til å høre albumet noen ganger og stadig vekk tar jeg meg i å tenke at Aleksander er en av disse tekstforfatterne som virkelig evner å se det store i det små. Noe den nye perlen "Krokus i et eggeglass" er et glimrende eksempel på.
«Jeg ga det første tegn på vår hvert år – Med ei lita barnehand –
Kjærlighet til mor fra en bitteliten mann – En krokus i ett eggeglass med vann».
En svært så rørende historie fra Aleksanders egen barndom. Fra min også – og kanskje fra din. Fremført med sjel, innlevelse og varme. Godt pakket inn i ord og toner.
Akkurat som resten av låtene på dette albumet som trygt kan kalles for helstøpt.
Alt svøpt inn av musikere som virkelig kan sitt fag.

Låtskriveren, poeten, dikteren, sangeren eller artisten Aleksander Kristoffersen har i disse ni nye låtene hentet ut det beste i seg og levert et oppfølgeralbum det oser kvalitet og respekt av.
Alene har han jo ikke vært for å få det til. Og som rundt det første albumet sier Aleksander at dette overhodet ikke hadde vært mulig uten de flotte musikerne han har med seg. De er til stor hjelp under "videreforedlinga" av rare skisser og utkast som han selv sier. Med seg på denne innspillingen har han Eivind Kløverød, Freddy Holm, Jørgen Amundsen, Olav Kristensen, Halvor Janner Røed, Arvid Henning Nordheim, Catharina Janner Røed, Elin Kristoffersen og Lise Backstrøm. Miksingen har Georg Storhaug stått for og Ronan Chris Murphy har mastret albumet.

Har lyst til å avslutte med Aleksander sine egne ord:
"Det er alltid langt til toppen og stegan er for kort.
Målet ditt er tydelig, du må ikke gi opp!
Du må flytte fjell, men det er gjort før.
Om porten er stengt, bruk ei annen dør...
Så fortsette å klore til negla er vekk.
Ikke gi opp håpet, tenk neste trekk."

Tenk neste trekk Aleksander! Tenk et nytt album!
Tenk flere "Tusenmetere"
Tenk å "Flytte fjell".
Tenk å flytte fjell i akvarell!
Tenk en varde på en topp og et merke i en stein!
En sti som viser vei til ukjent land!
Høye fjell som drar deg fram, blant myr og stille vann.
Du jobber deg fram fra stein tell stein.
En rastløs kropp vil snart finne ro.
Med et sekk full av minner og et kart som viser vei'n.
Veien til Kongsberg Musikkteater i februar 2023.

Her finner du albumet på Spotify – Vargtime

(publisert her 11. nov. kl. 07.40)

Fire på kilo'n

er ikke det samme som 12 på dusinet

Fire på kilo'n er no' helt spesielt.

Fire på kilo'n er en lokalhistorisk fortelling

Fire på kilo'n er med sin tekst en historiefortelling om nødvendig matauk i distriktet før i tida.

Og like aktuell i dag, men da ikke her... men, verden trenger fortsatt mat...

Som det heter i teksten:

"Årene beveger seg stille, i elva en vinterkveld.

Han trenger så sårt denna maten, tell ungane å seg sjøl."

Aleksander Kristoffersen påstod selv på sin debutlåt "Kommet hjem" at han har kommet hjem. Mulig det, mulig det. Rent fysisk kan det kanskje stemme, men musikalskt sett er han neppe hjemme ennå.

Min påstand er at det har han slett ikke. Aleksanders musikalske reise har så vidt startet. Og fortsetter det med den kvaliteten som nå utvises, så er vi trolig ved starten av noe stort. Det er svært lite som tyder på at Aleksander har tenkt å kompromisse på kvaliteten og dermed stopper ikke Aleksanders musikalske reise med denne låta.

Han sa selv for halvannen måned siden at han befinner seg midt i en drøm som på sett og vis også er motoren i hans sinn og liv for tiden. Debutlåta "Kommet Hjem" går nå på omlag 20 radiostasjoner her til lands. Fra nord til sør, og fra øst til vest. Trolig er det ganske langt mellom hver gang det skjer for norskspråklig musikk i denne sjangeren. I hvert fall for en debutant.

En som låter som en merkelig og iørefallende krysning av Stein Torleif Bjella, Levi Henriksen, Trygve Skau og Henning Kvitnes. Det er forsåvidt relativt trangt om plassen blant den gjengen der, men Aleksander er i ferd med å høgge seg en plass i stein blant dem. Ikke bare låtmessig og musikalskt, men også i høy grad reint tekstmessig.

"Fabrikklønna er lita, og forskjellen er stor.

På hvem sie a brua, og hvor nære elva'ru bor.

Matauk i fisk og fævell, en hardhaus kan aldri ta fri.

Med fem munner å mette, må're jobbes mye på si."

Aleksander har jo ikke alltid vært i dette musikalske landskapet. Han har levd et "sprikende" musikalskt liv fra han scenedebuterte på et lasteplan i skolegården i Vestfossen 17 mai 1981. Da var han 12 år og spilte gitar på Rudolf Nilsen og Jon Arne Corell's "Jeg hadde tenkt".

Og kanskje tenkte han allerede da på et liv fylt med sang og musikk. Han er på en måte arvelig belastet. Bestefaren var en del av en søskenflokk på 11. Og alle spilte de noe...Aleksander var ikke gamle karen før han hadde trekkspill, gitar og fele. Det sørga bestefaren for. - Og det er vel også sånn at det er bestefarens generasjon av vessåssinger som svever over elva reint tekstmessig i "Fire på kilo'n".

Fire på kilo'n er i utgangspunktet ei lita låt, men som ved sin form, oppbygging, instrumentering og vokal ender som stor musikk. Det låter langt røffere enn debutlåta "Kommet Hjem", selv om vi jo befinner oss i det samme musikalske landskapet. På debuten lå orgelet svalt og duva i lydbildet. Her pumper og går det så det merkes i øregangene dine. I det øyeblikket Jørgen Amundsen sin gitar byr opp til dans, kaster Halvor Janner Røed orgelet inn i dansen og ut kommer en sound som er helt praktfull, aldeles nydelig pakka inn av Kløverøds rytmevitalitet og Kristensens bassganger. Deilig musikk er det.

Når så Aleksander selv har lagt stemmen helt nedpå og ikke nødvendigvis vil vise oss den flotte sangstemmen sin så låter detta som ei kule. Rett og slett som ei kanonkule.

For det er det "Fire på kilo'n" har blitt. Ei kanonkule av en låt!

Fire på kilo'n er det jeg vil kalle viseblues av skyhøy klasse.

Med seg på låta har Aleksander denne gjengen her:

Jørgen Amundsen - Gitar
Eivind Kløverød - Trommer
Halvor Janner Røed - Tangenter
Olav Kristensen – Bass

Miksingen er også denne gangen gjort av lydunderet Georg Storhaug og mastringen har selveste Ronan Chris Murphy kvittert ut for. Og for å ha nevnt det; han har hatt finga borti både King Crimson og Bruce Springsteen, så er det sagt også.

Musikken er spilt inn i Mytown Recording Studio i Vestfossen og utgitt på Vesuvian Records.

Låta er nå tilgjengelig på alle strømmetjenester. Her på Spotify: https://open.spotify.com/album/2SQzsyKBhrdwhDRzPYWTWu?highlight=spotify:track:0Ix5onqzDYyGuuoFfnr6vw

Her er beviset: Aleksander har kommet hjem!

"Jeg har en gammal drøm djupt inni meg – den er motor'n i mitt sinn!"

Det skreiv Henning Kvitnes for en haug med år siden. Og akkurat der er Aleksander Kristoffersen nå. Han befinner seg i følge seg selv midt i en drøm som på sett og vis også er motoren i hans sinn og liv for tiden.

Og det er i nærheten av Kvitnes sitt musikalske landskap Aleksander beveger seg for tiden. Han låter som en merkelig og iørefallende krysning av Henning Kvitnes, Levi Henriksen, Trygve Skau og Stein Torleif Bjella. - Det er altså i dette landskapet han nå har funnet sitt hjem.

Han har på mange måter kommet hjem. Derfor er også den første låta han gir ut på sitt eget plateselskap Vesuvian Records og under eget navn kalt "Kommet Hjem".

Med seg på låta har Aleksander denne gjengen her:
Jørgen Amundsen - Gitar
Eivind Kløverød - Trommer
Halvor Janner Røed - Tangenter
Olav Kristensen – Bass

"Kommet Hjem har en flott tekst, en nydelig melodi og som vanlig fra Aleksander; en vokal i toppskiktet. Gitaren til Jørgen sparker og slår der den skal og ramler inn med smektende toner der den skal. Resten av lydbildet fylles strålende ut av Eivind på sine trommer, Halvor Janner Røed sitt orgel svever over vannene og Olav Kristensens bass låter akkurat sånn en bass skal.

Miksingen har Georg Storhaug gjort og mastringa er gjort av Ronan Chris Murphy som vel har hatt finga sine borti både King Crimson og Bruce Springsteen.På spørsmål om hvordan i all verden en bortgjemt musikkmann i Vestfossen får napp hos folk i den divisjonen svarer Aleksander: Eivind Kløverød! - Så da lar vi den ballen ligge der nå, og tar den opp igjen ved en senere anledning. For med det svaret er vi jo fortsatt i Vestfossen.

Nå kan vi heller vente på neste låt som kommer i slutten av august. Den har jeg fått høre og publikum har en skikkelig godbit i vente. Den er betydelig råere i kantene instrumentalt, mens Aleksander selv ligger å vaker stemmemessig i et lavere leie enn vanlig. Og aldri tar av. Men bare ligger der rolig å nærmest kuler'n, mens det sparker å slår i gitarer, trommer, orgel og bass. Og det oste en skikkelig rocka utgave av Stein Torleif Bjella da jeg fikk høre "Fire på kilo'n". Det var rett og slett fett! Fett nok!

Jeg vet ikke hvor mange låter Aleksander har skrevet. Han vet det vel knapt nok selv. Men han sier at han antagelig på en eller annen måte nå har knekt en kode, som gjør at han tør stå inne for det han gjør. Han er rett og slett stolt av det. Og spør en meg så er svaret at det har Aleksander all mulig grunn til å være. Det er tekster som gjør at en lett kan kjenne seg igjen, selv om de har sitt utgangspunkt i Aleksanders liv og historie så langt. Og det er jo egentlig det som er kunsten; å skrive så folk kjenner seg igjen. Noen og enhver av oss har vel måttet stoppe litt på grunn av kvist og steinrøys. Både i skauen og i livet... og lurt på om vi gikk rett vei eller om vi gikk oss vill.

Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. 28 august leverer denne gjengen en ny knall sak!Så kommer det i følge Aleksander en eller to singler til før jul. Planen er at det hele ender i et album utpå vårparten. Første mulighet til å høre denne gjengen live blir trolig i Vestfossen kirke 18. oktober. Da skal låtmaterialet for første gang testes på publikum. Aleksander er strålende fornøyd med mottagelsen "Kommet Hjem" har fått, men klarer ikke å skjule at han er svært spent på fortsettelsen. Ikke så unaturlig det kanskje. Noen og enhver har vel vært spent på hva som skjer da. Når en kommer hjem mener jeg. Men du kan ta det med ro Aleksander. I det musikalske hjemmet du har nå, har du og mannskapet ditt plassert dere godt! Og plassert dere for å bli!

Aleksander Kristoffersen har etter hvert skaffet seg et navn i musikkmiljøet og han har lang erfaring i det å lage stemning med kassegitar og sang. Søndag inviterte han til konsert i Vestfossen kirke. Og de nesten 200 som var i kirken fikk en opplevelse de sent vil glemme. Det ble ikke bare «Tears in heaven» denne kvelden. Det var tårer blant publikum også. Så vakkert og stemningsfullt endte det hele.

Aleksander hadde med seg gitaristen Jørgen Amundsen og perkusjonisten Vetle Hæg Nymoen. Svært dyktige musikere som utviste et flott og strålende samspill, og sangene og stemningen de skapte gjorde godt langt inn i en rusten sjel. Trolig også hos de ikke fullt så rustne!

La det være sagt med en gang. Det spirer og gror godt på musikersiden i distriktet. Aleksander har denne anmelderen vært klar over lenge, og der blir det vel feil å si at det spirer og gror, men de to andre er relativt nye og unge. Vetle Hæg Nymoen har jeg hørt før og hørt om en stund, men Jørgen Amundsen var for meg et ubeskrevet blad. Det er han ikke lenger. Han trakterte sine gitarer med nennsom og stø hånd og sammen med Vetle pakket de to kveldens låter glimrende inn rundt Aleksanders kassegitarer, munnspill og flotte stemme.

Konserten startet med Trygve Skaug sin «Gi meg nåde», og med den ble egentlig stemningen for resten av kvelden satt. Det var nydelig. Så fikk vi i rask rekkefølge låter fra blant andre Madrugada og Wenche Myhre før jeg plutselig tok meg i å tenke på Johny Aasgaard. Hvorfor lurer du sikkert på da. Svaret ligger i dagen. Kvelden før hadde jeg vært på hans konsert på Folkets Hus og hørt gitarspill av en annen verden. Tanken kom da Jørgens fingre begynte å løpe på Marius Müller sin «Engel». Alt stemte. Aleksander stemte. Og Vetle stemte. Lyden stemte også. Og ansvaret for den denne kvelden hadde Mats Nedberg. Stemte kan en trygt si at det gjorde på CC Cowboys låta «To hjerter & en sjel» også, for ikke å snakke om Eric Clapton sin «Tears in heaven».

Torsdag legger denne trioen turen innom biblioteket i Hokksund. Etter konserten i Vestfossen har jeg skaffet meg billett. Det bør du også gjøre. Da får du trolig høre praktfulle versjoner av Henning Kvitnes sin flotte «Under vår velstands tre», «Sound of Silence», Blå salme, U2 sin "One Love", Sivert Høyem sin "Prisoner of the road", og John Hiatts praktfulle «Have a little faith in me». Femmenalt spilt og sunget i Vestfossen søndag kveld.

Detta bar som «Ei bru over mørke bølger», Bridge over troubled water.

Som også var avslutningsnummeret. Så husk biblioteket torsdag kveld.

For musikkelskere burde det nesten være straffbart og ikke stille der!

Her finner du albumet mitt fra konserten: http://www.torkennethtalmo.com/445012118