Arbeidet med urne- og minnelund ved Vestfossen kirke er i gang. Oppstart 18.juni 2022. Bildet er tatt 19. juni.

(publisert 30. juli 2022)

Det har gått vinter og vår... vinter og vår... kunne sagt mye om hvem som skylder på hvem og hva som har bremsa i hundre år - men skal la det være. 

Men jobben med etablering av urne- og minnelund i Vestfossen er i gang! 

Og her skal altså fatter jordfestes når tiden er inne. Og la meg si det: "Det skal bli godt å få "avslutta"! Og leser og tyder jeg ikke helt feil så står det i geolograpporten at det er lite til hinder for etablering av "ordinære gravplasser".

Som fatter alltid sa; "detta handler om politisk mot og vilje gutten min!"  Vel, nå er vi snart i mål!

Her er et udrag fra min minnetale for fatter'n 24. juni 2020:

Som sagt tidligere: Fatter'n trudde på Gud.
Han trudde på Jesus – og han trudde på den norske kirke.

Han trudde så mye på den norske kirke at han faktisk jobba som klokker i mange år, og elska det!

Men, troen på den norske kirke, fikk seg en knekk for å si det forsiktig, da sogneprest Wisløff i den såkalte kirkestriden gikk ut offentlig og kalte fatter'n for en muldvarp. En muldvarp! Kirkens overhode her i bygda kalte en av sine egne for muldvarp.

Stygt var det. Det var egentlig helt uhørt!
Og det var litt vondt...
- for å si det forsiktig...
- å se fatter lese om seg sjøl som muldvarp i avisa.

Men jeg skal si jeg ble stolt da kommunelege Kummen entret radiolokalene i Hokksund og lurte på om det var mulig å få snakke med Muldvarpens Sønn!
Du skal ikke gå rundt å se ned i bakken, murer!
Du skal se opp og du skal se fram!
Å fatter'n lo så han grein når han hørte historien...

Vel - MIN FARS HUS her i Vestfossen er langt i fra ferdig.
Her skal mer på plass, minnelund, urnelund og gravplasser!
Den kampen avlyses ikke med fatters fratreden her på jorden.
Den har jeg og andre av hans nærmeste lovt å føre videre.
Og det skal vi gjøre.

Og jeg er frimodig nok i en sådan stund til å si det:
Det bør være en felles fight for innbyggerne, menighetsrådet, fellesrådet, lokalpolitikerne og stedsånden i Vestfossen!

Dette er minnetalen jeg holdt for fatter. Bildet av han er tatt av Susanne Johansen.

Her er minnetalen jeg holdt i Vestfossen kirke ved bisettelsen.

Jeg vil starte med å si hjertelig velkommen og tusen takk. Vår familie har aldri vært i nærheten av å be folk melde seg på til en begravelse eller en bisettelse. Eller invitere noen for dens saks skyld.

- Vi lever i rare tider.

Vi har garantert glemt å invitere noen og andre har ikke turt å ringe! Men nå er vi her!

I pappas ånd ville denne dagen fortsatt med en stor sammenkomst etter at vi er ferdig her. Men det setter altså Korona'n en effektiv stopper for. En sammenkomst preget av en rar blanding av glede, sorg og vemod. Også masse sang og musikk.

Dagen i dag avsluttes på en måte her, etter at mannskoret har sunget ute og pappa legger ut på kjøreturen til Drammen. Men det sysles med en sammenkomst når ting er mer normale igjen. Da gjerne også med en liten minnekonsert.

Men mamma sier at alle som er her - er invitert innom i løpet av sommeren for en prat!

 Fattern har vært med på ei reise ingen av oss har vært i nærheten av.

Du skal ikke gå rundt å se ned i bakken, murer!
Du skal se opp og du skal se fram!

Fattern trudde på Gud. Han trudde på Jesus.
Han trudde på samhold og han trudde på solidaritet og på nestekjærlighet.
Fattern trudde på a Mor,
han trudde på oss unga og han trudde på mennesket.
Men han trudde itte på seg sjøl.

Så lite trodde han på seg sjøl at han takka nei til gratisundervisning i sang hos en av de helt store norske sangkreftene i Oslo i sin ungdom. Han turte ikke.
Så ikke så rart at svaret ble som det ble.

Han var et av mest beskjedne og unnseelige menneskene jeg har vært i nærheten av.
Han hadde innoveralbuer!

I dag vet vi at hans reise trolig hadde sett helt, helt annerledes ut om han hadde svart ja.
- Heldigvis sier jeg nå – for da vet jeg ikke hvor vi hadde vært...
eller om vi hadde vært...

Heldigvis så - så han sjøl at han hadde lavt sjølbilde og liten selvtillit.
Men han klarte aldri å gjøre noe med det sjøl.
Men - det skulle ikke videreføres på barna.
Han så hvilke konsekvenser det hadde ført til og da er vi tilbake til begynnelsen:

Du skal ikke gå rundt å se ned i bakken, murer!
Du skal se opp - og du skal se fram!

De to setningene er noe av det viktigste jeg har lært i livet!
Det var noe han innprenta oss!

De to og denne:
Alle har trått feil på livets vei.
Det går an, og er lov, - å prøve på nytt!

Vel, denne murer – det er altså meg.
Jeg har blitt kalt murer så lenge jeg kan huske. Ikke murêr,
men murer.
Et navn jeg fikk når VI bygde hus på Røkeberg.
Mette Beate heter Kal eller Kal Stubsen – Veslemøy heter Høna – Stian heter Jalli og Silje Therese heter selvfølgelig Vesle Høna og eller Fisken. Sånn kunne jeg fortsatt. Mange av dere i salen har kallenavn i vår familie. Alle signert fattern.

Da Jesus holdt sin avskjedstale til disiplene, sa han at «I min Fars hus er det mange rom».
Det finnes i dag to bygninger i Vestfossen jeg kaller "Min Fars Hus".
Dette som vi er i nå,
- og det første oppe på Røkeberg.

I "MIN FARS HUS" på Røkeberg har det siden det ble bygd også vært mange rom og plass til mange.
Der har mange barn og barnebarn tidvis bodd og bor.
Det er klart det var slitsomt – og det satte sine spor!

Men i fatters barndom var det ikke snakk om mange rom.
Da var det snakk om jordgulv i gang og på kjøkken.
Det var snakk om dyner som frøys fast i veggen vinterstid.
Det var alkohol, det var spetakkel og slossing.
Og det var lite peng! - Svært lite.

Det var to små - som rett som det var, krøyp sammen i den kombinerte stua og soverommet,
mens foreldre og venner satt på kjøkkenet og drakk.

To små unger som krøyp sammen og holdt om hverandre!
Der startet fatters reise!

Men snodig nok har han aldri bært nag.
I hvert fall ikke synlig eller hørbart.
Og han hadde den største respekt for begge to.
Og respekt for andre var også noe han lærte videre.

Aldri har jeg hørt han si et stygt ord om andre. Aldri.
Eller som han rett som det var sa: Alle har tatt feil vei en gang. Det går an å prøve på nytt!

Jeg skjønner det ikke helt,
men det er sikkert noen psykologiske forklaringer ute å går.
Og kanskje har det også noe med tidsånden å gjøre.
Å vokse opp på tredvetallet og under krigen var neppe bare bare...

Jeg har bare fått høre de morsomme historiene, men det har jo ant meg at bak morsomhetene måtte det ligge trøbbel.
Men han har fortalt mamma. Og tante Marion fortalte mamma.
Og det var tante Marion som førte mutter'n og fattern sammen.
Det var Marion som bestemte at muttern skulle bli svigerinna hennes.

Tre ganger i livet sprengte han egne "psykiske grenser": "
"Egne mindreverdighetskomplekser"

Da han slutta hos Ristvedt og begynte butikk for seg sjøl.
Da han etter hvert ga etter for mor sitt press om å begynte å synge offentlig.
Da han fulgte sin egen mening og tok kampen for kirke i Vestfossen!
-Og ikke minst - at den skulle ligge der den ligger i dag.

Men jeg trur vel egentlig at han sprengte den viktigste grensa si -
da han turte å gifte seg med mora mi 17 november 1956.
Det hadde blitt 64 år som ektefeller om noen måneder.
Sammen lagde de altså meg som så dagens lys i 1958,
Mette Beate kom stormende etter 15 måneder seinere,
mens vi måtte vente i åtte år på attpåklatten Veslemøy.
- Det var i 1967.

Da er det kanskje ikke så rart at mutter'n syns det har blitt litt tomt og stille i huset nå.

Dagene de har vært fra hverandre på i tidligere tider kan jo nesten telles på to hender...
Det stemmer ikke helt da... men det kan telles på denne måten:
Mutter'n har liggi på sykehus litt for ofte, hilsen fatter'n,
fatter'n har liggi på sykehus – det gjelder da i hovedsak de siste fem åra,
og så har vi de tre dagene som fatter'n var i Bergen på seminar i regi av malingsfabrikken Fleischer tidlig på 1970-tallet.

Fra krigens slutt i 1945 og til gifting i 1956 jobba og bodde fatter'n en del i Oslo.

På skifabrikk, med løsemidler som slo ut i skallen mot slutten...
- og som volontør i Sporveien.
Jeg trodde i årevis at sånn volontør var det samme som konduktør på toget.

Fatter'n holdt på å le seg skakk da det gikk opp for han,
at sønnen i årevis hadde trodd han var billetør i sporveien,
mens han var visegutt og løp gatelangs med konvolutter og papirer i Oslo.

I denne perioden ble han også klubbmester på 500 meter hos Arbeidernes Skøyteklubb. En av de store skøyteklubbene på den tida.

Et opphold i Tysklandsbrigaden satte sine spor og skapte sine historier. Men fattern ble i forsvaret noen år etter det.

Så gikk yrkeslivet til Arne Røren engros, til Fridtjof Ristvedt i Vestfossen, så startet og drev han egen forretningsvirksomhet i Vestfossen og Krokstadelva.
Det førte som ellers i livet til oppturer og nedturer.
En brann som huskes og en konkurs som huskes.

Etter dette og før staten overtok og utbetalte pensjon arbeidet han som som disponent for GS-fabrikken på Loesmoen...

Som sagt tidligere: Fatter'n trudde på Gud.
Han trudde på Jesus – og han trudde på den norske kirke.

Han trudde så mye på den norske kirke at han faktisk jobba som klokker i mange år, og elska det!

Men, troen på den norske kirke, fikk seg en knekk for å si det forsiktig, da sogneprest Wisløff i den såkalte kirkestriden gikk ut offentlig og kalte fatter'n for en muldvarp. En muldvarp! Kirkens overhode her i bygda kalte en av sine egne for muldvarp.

Stygt var det. Det var egentlig helt uhørt!
Og det var litt vondt...
- for å si det forsiktig...
- å se fatter lese om seg sjøl som muldvarp i avisa.

Men jeg skal si jeg ble stolt da kommunelege Kummen entret radiolokalene i Hokksund og lurte på om det var mulig å få snakke med Muldvarpens Sønn!
Du skal ikke gå rundt å se ned i bakken, murer!
Du skal se opp og du skal se fram!
Å fatter'n lo så han grein når han hørte historien...

Vel - MIN FARS HUS her i Vestfossen er langt i fra ferdig.
Her skal mer på plass, minnelund, urnelund og gravplasser!
Den kampen avlyses ikke med fatters fratreden her på jorden.
Den har jeg og andre av hans nærmeste lovt å føre videre.
Og det skal vi gjøre.

Og jeg er frimodig nok i en sådan stund til å si det:
Det bør være en felles fight for innbyggerne, menighetsrådet, fellesrådet, lokalpolitikerne og stedsånden i Vestfossen!

Fatter's fritid gjennom livet har vært brukt på sang og musikk.
Ispedd en haug fisketurer når jeg var guttunge, og noen kjøreturer. Også noen små ferieturer med muttern, svogre og svigerinner. Turer som gikk til København og Kiel.

Synge gjorde han siden har var guttunge.
Ellers så var han kløpper på fele og bratsj.
Gitar, mandolin, banjo, munnspill og piano var heller ikke fremmed for å si det forsiktig. Han var beint fram veldig musikalsk.

Deler av etterkommerne sliter vel med det samme.
Han strålte når han kunne fortelle om Veslemøys deltagelse i ukebladet Det Nye's talentkonkurrranse på Dovrehallen i Oslo.

Han strålte når han fortalte andre om Janne Maria og torader, og om Silje Thereses sangstemme.

Nå de siste åra gikk strålinga ut over Andreas og trommer – og nå helt på slutten Tea Elise.

Fatter's fritid gjennom livet har vært brukt på sang og musikk.
Collegium Musicum, Vestfossen Blandakor, Vestfossen Mannskor, Samklang, Drammen Operakor, Sysle Blandakor, Ungdomsheimens Minikor. Hjemmets Hygge i Nedre Eiker og Damekvartetten som ble Venner fra Vestfossen og som var på Eikertun en gang pr måned i nesten 25 år!

I tillegg kommer solosang i hundrevis av begravelser over store deler av det som nå heter Viken.
Sang og musikk var nesten alt.
Og høydepunktet sett fra hans side var nok deltagelsen da den Norske Opera satte opp "La Traviata" på Drammen Teater og han var en av sangerne

Så mye sang og musikk var livet preget av at det også setter sitt store preg på dagen i dag.
Tre ganger i dag skal vi få høre pappas fantastiske sangstemme.

Som nevnt tidligere sa han nei til gratis sangundervisning i sin ungdom. Tilbud om undervisning fikk han også i voksen alder.

Jeg husker fatter fikk tilbud om å komme til Tyskland for å få sangundervisning på høyt plan via Torgeir Hansen:
Og da kan vi jo hente fram dette utsagnet igjen:

Du skal ikke gå rundt å se ned i bakken, murer!
Du skal se opp og du skal se fram!

Det gjaldt fortsatt for alle andre, men ikke han sjøl. Dessverre.
Og denne gangen kan jeg vel si at det hadde vært greit for meg også om han hadde svart ja.
Hadde på en måte en annen kontroll nå...
- enn innledningsvis på 50-tallet.

Resten av fritida er vel brukt som hobbygartner!
Og for en hobbygartner.

Etter at statslønna kom i form av pensjon antok blomsterfloraen på Trollhaugen nye former og fasonger. Og den inneholdt en periode to rosevegger du skulle leite godt for å finne maken til.

Lille Amund hadde bestilt seg plass som hjelper der denne sommeren. De skulle ordne med tomatene. Samme karen skulle forøvrig nå være med fattern i flyet til himmelen.

Han skulle opp å se hvordan det er der...

Det finnes hundrevis, om ikke tusenvis av historier å fortelle fra fatters liv.
Det dreier seg tross alt om nitti år. Nitti år. Det er lenge det.

Det finnes lystige historier og det finnes de litt mer triste.
Jeg husker vi ferierte med å legge ut norgeskartet på gølvet i stua og tegne inn reiseruta. Da vi var ferdig med det så tegna og forklarte fatter'n om de forskjellige plassene til oss unga.
Var lite med feriemulighet for barn av de som dreiv forretning da...

men jeg klager ikke.
Var bare en annen måte å feriere på.
"Å så slapp vi kranglinga som kom når alle kom så nære hverandre på ferie" ... - hilsen fatter'n!

Der fikk du et aldri så lite eksempel på hans humor også.

Per Fuggeli sa en gang:

«Hvert menneske er et eventyr som ikke har vært skrevet før. Mennesket vil være romfarer i sitt eget univers.»

Fatter'n var et eventyr! - Og han var romfarer i sitt eget univers.
Det han ville, det ville han.
Det han ikke ville, ville han ikke! Sta – tror jeg det heter.
Men det handler også om grunnstoffet «handlingsrom i eget liv.»

Hver og en kan vel kjenne på ramma vi skal passe inn i eller skjea vi er støpt i?

Et liv må ha noen begrensninger og sterk grunnmur,
men samtidig frihet til å finne retning i den korte, tilmålte tiden vi har.
Ofte er det jo slik at tradisjoner, vaner, kutyme og andres forventninger setter begrensningene for innholdet i ens liv.

Fuggeli sa også:

«Ikke vær et 1-tall på jorden.
Bry deg om flokken din. Vær bindemiddel, ikke løsemiddel.»

Du sto som en påla/bauta gjennom livet fatter.
En påla og bauta som nå er borte!
Borte for "soita ditt", unga, barnebarn og oldebarn

Men vi skal alle huske:
Ingen skal behøve å gå rundt å se ned i bakken.
Alle skal kunne se opp og se fram!
Vær bindemiddel, ikke løsemiddel.

Takk for livet og dagene du ga oss.
Takk for kjærligheten til oss - og lærdommen vi fikk!

Da alle tilstedeværende sto utenfor kirken, sang Mannskoret, etter Thorbjørns eget ønske, "En sangers bønn", Welhavens tekst, Reissigers melodi.
- Det var vakkert, det var verdig - og så i fatters ånd at det gikk kaldt nedover ryggen på noen og enhver. Tusen takk til Vestfossen Mannskor.

For cirka to uker siden sang koret vårt, Vestfossen mannskor, på Sundhaugen, som en avslutning på en vårsesong nesten uten sang. Det ble gjort videoopptak der. En av sangerne avtalte med Kirsten å komme med opptaket, slik at Thorbjørn kunne få se, og høre koret, og at vi også kunne få gitt en sommerhilsen til sangeren som vi har savna så lenge. Helsa har skranta over lang tid, og i vår har jo heller ikke koret vært i aktivitet, før for ca 3 uker siden.

Thorbjørn fikk aldri se opptaket. Han døde natta før videoen skulle leveres. I stedet blir det en markering av et langt liv, som Thorbjørn brukte mye av tida si sammen med koret.
Thorbjørn ble medlem av Vestfossen Mannskor i desember 1993. Korets daværende medlemmer hørte fort at han hadde en varm, klar tenorstemme. Det ryktes også at han hadde tatt sangtimer, syngi ute før, ja, til og med hadde frimodighet til å synge solo. Gode egenskaper som et hvilket som helst kor kan trenge, også vårt. Fra første stund en solid forsterkning for koret.

Men det ble også fort merka at han var en beskjeden kar, så det trengtes litt overtalelse for å få han til å ta solistoppgaver. Men heldigvis sa han ja. Det ble etter hvert mange solistoppgaver. På korstevner, i konserter, på Huset eller i kapellet, i Prøysen og Taube-forestillinger med Lars Klevstrand for fullsatt storsal på Fossesholm, eller de populære `Syng med oss`-arrangementene som kortet inviterte til. Noen absolutte høydepunkter Fritjof og Carmensita, i duett med Julia Agnes. For ikke å snakke om hans framføring av O, store Gud, eller Adams julsong i kapellet.
Solistoppgaver, ja, med først og fremst var han en forbilledlig korsanger, med naturlig plass blant første-tenorene. I mange år fra midt på nitten- nittitallet bidro også i VE-MA-KO – kvartetten, og han sang sammen med Rolf Aagaard og Bjarne Jelstad på gamlehjem eller sykehjem, alle som gode representanter for koret.

Thorbjørn innordna seg dirigentens instruksjoner, men dirigentene kunne også oppleve også oppleve følgende: Torbjørn høyre pekefinger til værs, Dirigent, bare en liten ting, jeg vil foreslå at vi synger litt svakere der, jeg, og så øker på, eller: Dirigent, jeg forslår at bassane får klinge mer her jeg, og vi andre demper oss, de synger jo så fint. Oftest ble det slik. Apropos pekefinger, her en episode som også vier Torbjørns lune humor. Per Gomperud dirigerte oss, og litt frustrert kom han til å nevne Djevelen, i det han pekte med høyrehanda opp mot vinduet. Thorbjørns kommentar løste opp i situasjonen. Dirigent, om jeg får lov: Han du nevnte nå, han holder ikke til der oppe, men nede her, sa han og pekte mot golvet.

Thorbjørn kom med forslag til sanger vi burde synge, han ga ros til styrets arbeid, eller saklige, gjennomtenkte forslag til andre løsninger enn styret foreslo. Ikke minst var dette viktig i korets vanskeligste perioder i begynnelsen av 2000-tallet. Det fortelles at han var en god støtte for koret da.

Ros var ikke noe Thorbjørn sparte på, gjerne med en understrekning: Du synger flott! Eller nå synger 2.tenoraene bra. Etterfulgt av. Ja, det mener jeg. Vi andre tok det til oss, med en god følelse. Thorbjørn tok sangundervisning i flere runder, og bidro også med tips hvordan vi andre sangere kunne forbedre oss, hvilket vi satte stor pris på. Han sparte ikke på gode historier heller, gjerne om folk og hendelse fra hans kjære Røkeberg, Guds gave til verden.

Thorbjørn tok også på seg diverse oppgaver som tillitsvalgt. Han var korets representant i Sang og musikkrådet i 7-8 år, han var i valgkomiteen i flere år, og fanebærer. Som en takk for dette, fikk han korets hederspris da koret feira 100 år i 2016.Vi er veldig stolte over, og svært takknemlig for, at Thorbjørn valgte å synge akkurat i vårt kor.

Vi vil savne replikken hans, de mange gode ord, det varme gode smilet, det faste blikket, En stor takk til familien også, som ga slipp på han til øvelser, konserter og stevner.

Minnet om Thorbjørn vil leve lenge i koret vårt.
Vi lyser fred over Thorbjørns minne.

- På vegne av Vestfossen mannskor framførte deres leder Kjell Jakobsen disse minneordene.

her finner du forøvrig mannskoret på facebook: 

https://www.facebook.com/vestf.mannskor/posts/1525663600960730?__tn__=K-R